Publisert i E24 den 4. februar 2025
Stemmeseddelens makt svekkes svekkes. Kuren er nasjonalisme.
Bidens stemme klang hult, som fra krypten. Den advarte mot en: «farlig konsentrasjon av makt i hendene på noen svært få ultrarike mennesker», og «de farlige konsekvensene dersom deres maktmisbruk ikke blir tøylet.»
Men da Biden for siste gang kløv opp til talerstolen som USAs president, hadde de fleste sluttet å lytte. Hans politiske kapital var sløst opp, det samme var folks tålmodighet med Bidens snøvling. Det er synd, siden presidentens siste ord var hans kanskje viktigste.
Mens tanken styrtet hen imot Eisenhowers advarsler om ‘det militær-industrielle kompleks’ i 1961, er Andrew Jacksons avskjedstale i 1836 mer treffende. Også Jackson advarte mot et amerikansk oligarki, der «pengeinteresser» stod i fare for å overskygge folkestyret.
Dette ble synliggjort under innsettelsen av Donald Trump, med den 47. presidenten i USA som avla sin embets-ed flankert av landets rikeste: Teslas Elon Musk, Metas Mark Zuckerberg, Alphabet Incs Sundar Pichai, og Amazons Jeff Bezos.
Jeg hadde selv sett en lignende oppvisning, i Russland, i 2015, der de største russiske oligarkene valfartet til Socii for å overvære den russiske presidentens redegjørelse. Obligatorisk oppmøte. Og på samme vis som i USA satt de i innerste krets, på de beste plassene.
Dette er kjent statsvitenskapelig landskap: Den norske maktutredningen av 2003 advarte mot ‘et innskrenket folkestyre’ der folkeviljen marginaliseres i krysspress mellom statsforvaltning, overnasjonale krav og pengeinteresser. «Stemmer teller, men ressurser avgjør», sa Stein Rokkan.
Hva er så oligarki? Fra gresk betyr ordet simpelthen fåtallsstyre; fra ὀλίγος (olígos) ‘fåtall’ and ἄρχω (arkhå) ‘å styre, lede’). Det var opprinnelig ikke knyttet til pengemakt. Johan Grimberg skriver i 3. bind av sin verdenshistorie:
«Sparta var et typisk oligarki, og ble derfor idealet for overklassen i alle hellenske stater, og særlig Athen, hvor det fantes en aristokratisk klikk, som så med uvilje på den demagogiske virksomhet som ble drevet i deres egen demokratisk styrte by, […].»
Oligarki er, en form for ‘elitenes opprør.’ Det er tittelen på historiker Christopher Laschs bok fra 1995. Det er etablissementets svar på populisme og elitenes konklusjon at folk flest simpelthen er for dumme, uskolerte og for lettlurte til å vite sitt eget beste.
Vi ser en trend der stadig mer av politikken løftes ut av de folkevalgtes hender og etterlater seg et begrenset demokrati hvis primære funksjon er å legitimere et politisk system som det i liten grad påvirker. Misnøye gir seg utslag i populisme, som i sin tur, brukes til å begrunne oligarki.
Elitenes tro på den helsebringende effekt av folkeviljen på politikk er koblet med en implisitt antagelse om at politikken skal bære fram en ‘høyere’, form for folkevilje. Denne skal representere hva folket burde ønske seg, sett fra de utkåredes ståsted.
Det moderne oligarki oppstod ikke med Trump. Den rikeste 1% av amerikanerne fikk ikke 30 % av landets rikdom over natten. Og på samme tid: USA har ikke sett Tech-mogulenes like siden Røverbaronene mot slutten av 1800-tallet da jernbanen skapte enorm konsentrert velstand.
I disse dager finner Verdens økonomiske forum (WEF) sted i Sveits. Dette er liberalt oligarki hvor rike kjøper ubeskyttet omgang med folkevalgte. Davos er en hekkeplass for rikinger med uklare motiver, NGO-er med uklare finansieringskilder og politikere på jobbjakt.
Det er mulig at de flyr privatflyene sine til Sveits fordi de brennende opptatt av ‘bærekraftig utvikling’ (ESG). Det er likevel grunn til å spørre om hvor dypt engasjementet stikker når vi ser hvor lett Davos-oligark kan bli MAGA-oligark.
Oligarkiet forsvares av det Lasch beskrev som «den nye meritokratiske klassen, en gruppe som har oppnådd suksess gjennom mobiliteten til utdanning og karriere og som i økende grad er definert av rotløshet, kosmopolitisme, en tynn følelse av forpliktelse og avtagende patriotisme».
I forlengelsen av dette var man opptatt av å stenge dørene for synspunkter som i liberale øyne er irrasjonelle, fordomsfulle eller nedrige. Og utestenging funker: I mangeparti-demokratier, som i Vest-Europa, påvirkes den politikk som føres i påfallende liten grad av valg.
Se bare på etablissementets reaksjon når velgernes stemme ikke ignoreres, som med Brexit, Trump og Sps exit. De hevder selveste demokratiet er truet når velgerne får en hånd på rattet. Det himmelropende hykleriet ville vært vittig, om det ikke hadde vært så ektefølt og samstemt.
At rikdom kan kjøpe makt har vi visst siden Crassus, Romas rikeste mann, kjøpte seg inn i triumviratet som ble kistebærere for det romerske folkestyret. I USA kan rikfolk pløye store mengder frie midler inn i valgkamper.
Lignende trender er å vente i Europa. Tarjei Skirbekk har beskrevet ‘de moderate folkepartienes fall.’ Vi ser en trend der fall i medlemstall og kontingentinnbetalinger også skaper finansieringsvansker for slike valgkampsorganisasjoner som politiske partier, tross alt, er.
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at borgerne -ikke egentlig- er motstandere av oligarker, de er motstandere av oligarker som støtter den andre siden. De som uroes av oligarkiet i Davos, er ikke de samme som uroes av oligarkiet i Mar-a-Lago.
Oligarkene er ubesværede, for de støtter den som vinner. Bare se på Mark Zuckerberg, som har gått fra å undergrave trykkefriheten etter ønske fra demokratene, til å bli fan av Donald Trump i akkurat det øyeblikket da makten skiftet hender. Tilfeldig? Neppe.
Oligarki er en råtten styreform, fordi det dømmer mange – også i middelklassen- til deltagende maktesløshet. Det tærer også på den tillit og lojalitet som demokratier ikke kan fungere uten. Underlig at liberalerne, som ifølge seg selv er bedrevitende, ikke innser dette.
Oligarki oppmuntrer mistillit og blir derfor ofte en landgang til den slags populistisk fåmannsvelde som er verdens foretrukne styreform nå for tiden. Øst, vest, nord & syd: Svært mange land styres nå av sterke menn, kringsatt av oligarker.
Kan disse trendene snus? Naturligvis kan de det. Oligarker fra Krassus til Khodorkovskij har blitt brent av solen. Som hovedpersonen i The House of Cards oppsummerte oligarkens fristelse: «Nærhet til makt får enkelte til å tro at de besitter makt».
Så hva er løsningen? Folkevalgte må begynne å representere folkeviljen igjen. Hvordan? Liberale Martin Wolfs «The crisis of democratic capitalism» (2024) kommer, overraskende, til samme svar som konservative Lasch: Å fremelske Middelklassenasjonalisme.
Det sies gjerne at før nasjonalismen ville en adelsmann ha sterkere bånd til sin hest enn til bøndene som arbeidet for ham. Nasjonalisme knyter eliter til folk flest, skaper felleskap. Du følger lovene fordi de er dine lover. Du gir til felleskapet fordi det er ditt folk.
Uavhengig av nasjonalismens mange feil og blindsoner, ga den folket et felles grunnlag, felles standarder og en felles referanseramme. Uten er kulturelt samlende ‘vi’ vil samfunnet flerres i stridende fraksjoner og valgurnens evne til å legitimere de herskende eliter, vil svekkes.