Trykket i Verdens Gang, Onsdag 27. april 2011
NATO-operasjonen over Libya har så langt vært en underveldende suksess. I skrivende stund er Gaddafis styrker på vei mot Benghazi, opprørernes hovedbase. Utviklingen synes å avkrefte Jens Stoltenbergs påstand om at «det finnes ikke noen militær løsning på konflikten». Han sa dette etter å ha erklært at Norge ville sende jagerfly. Det hele virket lite gjennomtenkt.
Stortinget var unisont. Naturligvis skulle Norge bombe Libya. Beslutningen om at Norge skulle bruke makt ble, i følge Aftenposten, tatt etter en god gammeldags ringerunde. Ingen møter, ingen referater. Partilederne fikk en telefon fra Jonas. Vi kan kanskje si de ble tatt med på «krigsdialog».
En unødvendig krig
Mens Irak, Kosovo og Afghanistan-krigene ble grundig debattert, ble norske fly sendt til Libya nesten uten meningsbrytning. Jeg nevner dette fordi Norge ikke har noen utenrikspolitisk tradisjon for å kaste seg inn i borgerkriger. Snarere tvert imot. Den slags neokonservatisme som tente fakkeltogene da USA bombet Irak har blitt norsk politikk, uten at noen kan forstå hvorfor?
Det er påfallende at Stortinget sluttet opp om å bruke makt i en så uoversiktelig situasjon. Jeg sikter her til at vi vet lite om opprørerne og at vi således ikke vet hvem vi støtter. Det er også andre spørsmål. Hvorfor bidrar så få av NATO-landene? Hvorfor er USA så avventende? Hvorfor antar man at sivile kan vernes fra jagerfly?
Forskuttert folkemord
Og så det viktigste spørsmålet – hva skjer dersom «Plan A» slår feil? Hva hvis opposisjonen ikke makter å seire, selv med NATO i ryggen? Skal vi iverksette flere luftangrep, eller færre? Skal vi bevæpne opprørerne? Skal vi sette inn bakkestyrker? Norge står nå som kausjonist for en operasjon som kan (og trolig vil) eskalere uavhengig av norsk godkjennelse.
Idealistene, de som presser på for regimeskifte, beskriver Gaddafi som irrasjonell. En slik mann er en trussel mot sitt eget folk, sier de. De støtter seg på tankegods om «plikten til å beskytte», utviklet for å avverge folkemord. De tøyer dette til å støtte en gruppering som har tatt opp våpen for å kaste en tyrann. Vi forskutterer folkemord, omtrent slik man forskutterte masseødeleggelsesvåpen i Irak. Nok en gang tøyes FN-mandatet langt ut over hva ordlyden skulle tilsi.
Krigerske idealister
«Humanitære intervensjoner» er urent farvann. Hvis begrepet tillates å flyte ut, så blir det et synonym for ordet «krig». De fleste aksepterer inngrep i et land hvor folkemord virkelig finner sted og det er praktiske muligheter for å hindre det. Hva som foregår i Libya er ikke folkemord, men borgerkrig. Alle borgerkriger er grusomme, men det gir ikke mandat til å styrte inn og hjelpe en part til seier.
Den internasjonale koalisjonen mot Gaddafi har to sentrale svakheter: De er ikke enige om hva de ønsker å oppnå. Og enda verre, de vet ikke hvem som har kommandoen. Det første problemet kom av ønsket om rask respons. Alt vi har er FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 som åpner for å beskytte sivile med alle nødvendige virkemidler.
Velmenende intervensjonisme
Denne vage ordlyden gir behov for å definere konkrete mål for operasjonen. For å formulere dette målet, er politisk vilje nødvendig. At dette glimrer med sitt fravær kommer av at krigen følger av et lynnedslag av velmenende intervensjonisme. Europa, USA og araberlandene med et høyst motvillig NATO i spissen lot seg presse av kravet «noen må gjøre noe». Så vi sendte bombefly. Bombingen har så langt gjort lite annet enn å plusse på antallet døde. Vi har ikke beskyttet sivile eller stoppet Gaddafis framrykning.
Spillet om denne konflikten er i seg selv en studie verdt. Tre stater peker seg ut: Frankrike, Tyrkia og Tyskland. Disse har gjennom innenrikspolitisk posisjonering skapt rivinger innad i NATO uten sidestykke. Kilder i hovedkvarteret forteller om møter preget av mistro på grensen til fiendeskap. Dette kommer dels av at USA har unnlatt å vise lederskap. President Obama har besluttet at Libya er en krig for mye for Amerika.
Skyt først, tenk siden
USAs manglende entusiasme speiles i at landet bare flyr 35 prosent av bombetoktene, mot 80 prosent over Kosovo. Sterke krefter, ledet av Forsvarsminister Robert Gates ønsker å trekke landet helt ut av krigshandlingene. Mangelen på Amerikansk lederskap åpner nå et vakuum. Plutselig tvinges NATO til å fungere uten USA. Alliansen, som er tynnslitt av den tilsynelatende endeløse krigen i Afghanistan, er dårlig forberedt på dette. NATO knaker i føyningene.
Det er rimelig å konkludere at Norge styrtet inn i denne konflikten uten nødvendig debatt ut av et ønske om å være flinkest i klassen i NATO. Det er også nærliggende å anta at Norge bomber mest som en måte å kompensere for at vi har avstått fra å ta de tunge løftene i Afghanistan. Med NATO i kaos og med USA på leting etter nødutgangen er det passende å spørre: hvorfor insisterte Norge på å lede an i dette eventyret?