Europas øyeblikk

Dagens Næringsliv 10.06-2020

Kriser kan brukes til mangt. Snik-føderalisering, for eksempel.

Asle Toje

«Dette er Europas øyeblikk», deklamerte EU-lederen Jacques Poos, i 1991.  Han mente murringen i Jugoslavia var en ideell prøveklut for Europeisk krisehåndtering. Det er det eneste Poos er kjent for å ha sagt. Dels fordi borgerkrig brøt ut kort etter, dels fordi den fortsatte helt til Amerikanerne grep inn.

Poos tok kanskje feil, men han fikk rett. På 1990-tallet reiste EU seg, hode og skuldre over alle andre former for internasjonalt samarbeid. På mange felt ble EU en slags ‘sulteforet stormakt,’ mye makt med små budsjetter.

Mens mange Europeere har slitt seg gjennom denne pandemien har ambisiøse politikere av alle slag behandlet katastrofen som en kjempemulighet, en sjanse til å gjennomføre sin politiske agenda i stor skala. EU er intet unntak.

EU-kommisjonen har foreslått en bistandspakke på 750 milliarder euro, eller rundt 5 prosent av EUs samlede BNI, for å hjelpe EU med å komme seg etter coronavirus-pandemien. Pengene skal finnes gjennom å ta opp lån i internasjonale pengemarkeder.

‘Rehabiliteringsfondet’ ble ifølge The Financial Times knoket ut i tre bilaterale video-møter mellom Tyskland og Frankrikes ledere. Det skal hindre massekonkurs i Sør-Europa, styrke helsevesener, samt å fremme ‘økonomisk suverenitet,’ som er kodeord for dirigisme.

En tredjedel skal være lån, resten pengegaver. Lånene skal mest til Italia og Spania, mens gjelden skal betales etter hvor mye statene bidrar til felleskassa, hvor sør betaler lite. Står det ikke i EU-traktatens § 125 at «en medlemsstat står ikke ansvarlig for en annen medlemsstats gjeldsforpliktelser»?

Jo, men Euroen nødvendiggjør den slags overføringer som § 125 avsverger. Konstruksjonsfeilen ligger i å ha en felles valuta uten felles finanspolitikk eller samme økonomi. Det er problematisk når pengenes verdi skapes ett sted, men brukes et annet.

EU har en nødutgang. § 122 i EU-traktaten sier at Rådet kan innføre slikt kollektivt ansvar «ved naturkatastrofer eller usedvanlige hendelser». Ronakrisen ble klassifisert slik, og vips ble EU en velferdsstat i stor skala der velstand omfordeles.

Det er tanken. Det murres på flere hold. Den tyske grunnlovsdomstolen overhøvlet nylig EU-domstolen for å ha velsignet Den europeiske sentralbankens krumspring i obligasjonsmarkedet ment å holde nede lånekostnadene for de forgjeldede landene i sør.

Tør vedde på at de savner britene nå; danskene, svenskene, østerrikerne og nederlenderne. Britene fikk ofte rollen som bremsekloss i EU. London ville aldri ha akseptert at nord skal subsidiere sør, kollektivisering av gjeld, eller økonomisk dirigisme.

Nå er denne tungvekteren borte og det gjenstår å se om det finnes land som har kraft til å stå imot Tysk-Fransk enighet. De to ønsker å gjenoppta rollen som EUs ‘lokomotiv; de som bestemmer fart og retning. Å nekte nå vil være som å si nei til USA i NATO.

Redningspakkens tilhengere har et poeng. Går Sør-Europa over end blir det dyrt, trolig dyrere enn økonomisk blodoverføring. Dessuten gir Nord-Europe eget næringsliv urimelige konkurransefortrinn gjennom økonomisk doping.  Selskaper som Renault, SAS og Lufthansa har alt fått milliarder i statsstøtte. Det virker urimelig at selskapene som følger reglene skal gå under.

Dessuten er oppslutningen om EU i fritt fall, spesielt i Italia. Brexit viste farene ved å ignorere opinionen. Et siste moment, er at Merkels forestående avgang gjør at hun kan ta en stor, kontroversiell beslutning på sin kappe uten å tape gjenvalg.

Planen vil kreve enstemmig støtte fra alle 27 nasjoner i blokken. Spesielt i Østerrike, Nederland, Danmark og Sverige, kan det bli vanskelig å forklare for velgerne at de skal betale mer, fordi de alt betaler mye. Den vanligvis sobre Nya Wermlands-Tidningen skrev på lederplass [09.05-2020]: 

«For selv om land som Italia og Spania ble hardt rammet av koronaen, hadde de økonomiske problemer lenge før da. Med det foreslåtte støttefondet vil det ikke finnes insentiver til å forbedre seg. Det er jo noen andre noe betaler.»

EU-kommisjonen frister medlemstatene med at gildet i stedet kan betales med nye ‘grønne’ skatter og EU-toll. En manns krisehåndtering er en annens kupp. Kommisjonen har lenge fått munnvann ved tanken på å kunne skattlegge. Med selvstendig inntektsgrunnlag kan union bli til føderasjon.

Dersom Kommisjonen får et slikt bruhode, vil kommende kriser kunne brukes til å innføre nye skatter. De påfølgende klagemålene vil jo ende opp foran EU-domstolen, som nesten alltid støtter føderalistenes sak, selv når det juridiske grunnlaget ikke foreligger, noe obligasjonstvisten viste.

Men EU har en tendens til å mislykkes når det gjelder. Hvem kan glemme eurokrisen i 2008, eller migrasjonskrisen av 2015? Kommisjonspresident von der Leyen presenterte gigantredningspakken for EU-parlamentet 27. mai. Underlig nok startet hun talen med ordene «Dette er Europas øyeblikk».