Forsvaret blir årelatet

Aftenposten Morgen – 07.06.2011 – Side: 4

På defensiven. Som en god militær, vet Grete Faremo (Ap) at nøkkelen til seier ligger i å få din motstander på defensiven før slaget begynner. Forsvarsministeren driver en slik taktikk når hun i Aftenposten gratulerer seg selv med at «forsvaret er i kvalitetsmessig verdensklasse». Dette er en sannhet med modifikasjoner.

Det skorter nemlig på evnen til å forsvare Norge. I det siste tiåret har norsk forsvar vært i en kontinuerlig reformprosess. Fokus på utenlandsoperasjoner har økt på bekostning av nasjonalt forsvar. Med bare noen på oppdrag ute, gjenstår ingen kampavdelinger hjemme. Beredskapen i nord er bare reell to ganger tre måneder i året. I dag har vi et lite, høyteknologisk, forsvar trent for internasjonal innsats.

Norske forsvarsplanleggere har alltid hatt svaret på hva som er et effektivt forsvar, men svaret endrer seg hyppig. I den senere tid har trenden vært å bruke mer penger på et mindre forsvar. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har understreket at det er bevilgningenesom avgjør hva slags forsvar vi får. Norsk forsvarsplanlegging antar atkrig om norsk territorium er utenkelig. Og hvis forsvaret ikke skal brukes til forsvar, så er jo ethvert forsvar godt nok.

Det hersker to hovedoppfatninger om forsvarets situasjon: Den ene er forsvarsministerens, som mener at fireårsplanen, St.prp. nr. 48 (2007-2008), gir god balanse mellom oppgaver og struktur. Dettekontrasteres av andre, inkludert meg selv, som peker på betydelig underbudsjettering og en blindhet for det faktum at vår nabo i øst ikke deler vårt postmoderne verdensbilde.

Skorter på kvantitet.

Meningsforskjellen bunner i forskjellig lesning av listene over hvilke elementer som skal inngå i forsvarsstrukturen. Forsvarsdepartementet knytter suksess til den formelle eksistensen av disse enhetene, uavhengig av styrkenes kapasitet og tilgjengelighet. Når Faremo snakker om kvalitet underslår hun at det skorter på kvantitet. Forsvaret er for svakt til å kunne forsvare Norge.

Grunnene til svekkelsen av det norske forsvaret sammensatte. Én årsak er at en politisk konsensus om at et angrep på Norge erutenkelig, og at vi således ikke trenger et forsvar i tradisjonell forstand. Norge har valgt å drive ensidig avrustning vis-à-vis Russland gjennom å «forby» klasevåpen og landminer uten åerstatte disse på noen fullgod måte.

Redusert budsjett.

Norge har i lang tid unnlatt å leve opp til sin NATO-forpliktelse om åbruke to prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) på forsvar. Teknologisk fordyrelse av forsvarsmateriell betyr at budsjettets kjøpekraft dermed i praksis reduseres med mellom tre og fem prosent i året. Forsvaret sliter med et nedarvet misforhold mellom oppgaver og ressurser. Balanse er ment å inntreffe i 2012.

Det vil ikke skje. Politikerne bevilger fortsatt ikke nok penger til detforsvaret de vedtar. Årelatingen er trolig også et resultat av Norges halvhjertede deltagelse i Afghanistan. Denne konflikten har hatt den samme vitaliserende effekt på det norske forsvaret som det den har hatt iDanmark og i Canada. Lærdommen er kanskje at bildet av «krigere ikamp» er mer egnet til å få politikerne til å åpne lommeboken, enn det norske bildet av soldater som bistandsarbeidere i grønt.

Mistet kapasitet.

Under forsvarsreformene har det norske forsvaret mistet en rekke kapasiteter. Trenden er et begrenset antall spisskapasiteter er blitt prioritet mens støttende elementer er blitt svekket. De kapasitetenesom ofres er de «kjedelige», som bare er relevante for forsvaret av Norge, til fordel for de som er relevante for utenlandsoppdrag.

Hva vi er vitne til er, på sett og vis, politikkens triumf over virkeligheten. Våre ledere synes å ha glemt at staten er gitt retten til å skattlegge borgerne og reise en hær for å forsvare skattebetalerne, ikke for åsale på sin Rocinante og angripe alle verdens vindmøller.

For å forstå hvor forsvarstanken gikk tapt, er det relevant å se påtankegodset som ligger bak norsk forsvarspolitikk anno 2011. Norge har gått fra å se på NATO som rammeverket for vårt bilaterale forholdtil USA, til og i retning av å se det som et «flybonusprogram» hvor vi tjener opp gullpoeng ved å delta i internasjonale oppdrag, som åbombe Libya.

Forsvares på dugnad.

Dette er løst koblet til en annen antagelse om overlappende sikkerhetsgarantier. Norge forsøker å konstruere et «firdobbelt sikkerhetsnett» hvor FN, EU, Nordisk samarbeid og med NATO ertenkt å tjene som overlappende brannseil med NATOs sikkerhetsgaranti i bunnen. Tanken er at Norge skal forsvares pådugnad slik at vi kan vie oss til idealisme.

Det er god grunn til å spørre om dette er klokt. For sikkerhetsgarantierer som innboforsikring. I dette bildet er å se bort fra muligheten for krig som å si opp forsikringen fordi du ikke tror at huset vil brenne ned. For å forbli i dette bildet, er det ingen åpenbar fordel å ha mange forsikringspoliser som dekker det samme – da kan det oppstå usikkerhet om hvilken polise som skal ta støyten, dersom ulykken erute.

Utenkelig.

Tidlig i 2008 ble jeg invitert til lunsj av en georgisk oberst iWashington. Jeg spurte ham om det ikke var risikabelt å ha så mye av hæren stasjonert i Irak? Han svarte at «sjansen for en høyintensitetskrigmed Russland er usannsynlig, på grensen til utenkelig». Han tok-som vi snart fant ut – feil. Det tar kort tid for en trussel å vokse frem, kortere enn det tar å bygge et forsvar.

Krigen som fulgte i Georgia illustrerte et annet problem. Den slags lette og mobile styrker som Sverre Diesen har vært en talsmann for, lyktes dårlig i kamp mot den russiske veivalsen på sensommeren i2008. De klarte ikke å holde territorium, og som resultat mistet de endel av landet sitt. Å holde territorium er ikke det sentrale i oppdragsom Libya, men det er essensielt når det handler om ditt eget hjemland.

Dette er problematisk siden alt tyder på at Norge, skulle vi bli angrepet, vil måtte regne med å holde stand før våre allierte lever opptil sine allianseforpliktelser. Da handler det ikke bare om kvalitet, men også kvantitet og beredskap. Det hjelper lite med påstander om at vi har «Europas antagelig mest moderne marine», hvis fartøyene ikkeer tilgjengelige for operativ innsats.

Denne kronikken bygger på en artikkel i Pro patria, militærfaglig tidsskrift

 Aftenposten Morgen - 07.06.2011 - Side: 4