Dagens Næringsliv 25 Mar 2018
Intervensjonen i Mali har blitt ei hengemyr.
Den fransk-ledede stabiliseringsoperasjonen i Mali var ment å være kjapt inn og kjapt ut. Slik har det ikke blitt. Den FN-støttede innsatstyrken sliter. Konflikten har spredt seg til nabolandene. Tapene tiltar i en krig de færreste kjenner til, og som de færreste ser noen ende på. Anslagsvis 350 000 mennesker er drevet på flukt og millioner trues av sult.
Under radaren har Mali blitt Afrikas største sikkerhetsproblem, sett fra Vesten. Sett fra befolkningens side har inter-etnisk vold, plyndring og stammer på flukt vært et tilbakevendende fenomen. Spesielt for de som lever i nord har forholdet mellom ulike folkegrupper vært preget av årviss konflikt.
Dette ble lite lagt merke til i et land fire ganger så stort som Norge og hvor 90 prosent av befolkningen lever i de mer stabile sydlige delene. Hva som er nytt er at opprørere samles under al Qaeda -fanen. Mali har blitt en korridor for smugling av narkotika og migranter til Europa. Handelen gir økte ressurser til opprørerne i hva som i utgangspunktet er en svak stat.
Mali er skoleeksempel på et underutviklet land. 2/3 av befolkningen er analfabeter og gjenomsnittskvinnen får seks barn. På indikatorer som gjennomsnittlig inntekt og antall kilometer vei, er landet blant verdens dårligst stilte. Mali lå i 2016 på 175. plass av 188 på FNs globale HDI-indeks over levekår. Forventet levealder er 58 år.
Krysspress i form av rask befolkningsvekst kombinert med globalisering har ført til at stadig flere beveges fra naturalhusholdninger og over i en lite utviklet pengeøkonomi. De som lever i nord har lite å takke sentralmakten for. Dette, kombinert med regjeringshærens brutalitet, gjør at mange unge menn fristes av et liv under våpen.
Mali ble uavhengig i 1960 og har siden slitt med opprør, mest nevneverdig i Tuareg-oppstandene 1963 og i 1990. Disse ble brutalt slått ned fra myndighetenes side. Dagens konflikt startet med NATO-operasjonen i Libya i 2012. Våpen fra Gaddafis våpenlagre flommet over grensen og ga nytt liv til de som ønsker å løsrive det nordlige Mali.
En heterogen koalisjon med elementer fra Tuareg, Songhai og Fula-folkene drev raskt regjeringshæren ut av den golde Sahel-regionen hvor alle veier fører til Timbuktu. Det beger-formede Mali ble delt langs stetten. Samtidig tok islamister lederskapet i nord. Nederlagene førte til misnøye i regjeringshæren. De styrtet president Touré i et kupp i mars 2012.
Så, tidlig i 2013, brøt opprørerne inn i de grønne, folkerike sør. En tid så det ut som om hovedstaden Bamako kunne falle for skjeggete menn i pickup-biler. Frankrike, den tidligere kolonimakten, så seg nødt til å gripe inn. Operasjonen hadde FN-mandat og var svøpt i tidsriktig sjargong, men minnet om fordums intervensjoner i Frankrikes afrikanske bakgård.
Den største franske innsatsen siden krigen i Algerie var en oppvisning. Opprørerne smeltet bort i møte med en veltrent, velutrustet ekspedisjonsstyrke. En fredsavtale ble inngått i 2015 og en FN-koalisjon av vestlige land og regionale aktører stablet på beina. Frankrike har den største vestlige kontingenten med 3000 soldater, fulgt av Tyskland med 1200.
MINUSMA-operasjonen lider under mannskapsmangel og samhandlingsproblemer. Dette på tross av (eller kanskje på grunn av?) at hele 44 ulike stater, Norge blant dem, har deltatt. Dette er FNs farligste fredsbevarende oppdrag. 150 er drept av en fredsbevarende styrke som teller om lag 11.000. I fjor rapporterte FN over 200 anslag.
Situasjonen synes å bli verre. Dette har å gjøre med at den Maliske stat er for svak og for vanstyrt til å fremme langsiktig stabilitet. Konfliktens årsaker forblir uforløst. Kombinasjonen av folkevandring og jihadisme gjør det utenkelig for Frankrike å trekke seg. Opinionen er taus. Selv Tyskland har oppdaget at bruk av militærmakt er ukontroversielt, i Afrika.
Mye av stridigheten finner sted i Mopti-regionen som det nomadiske Mali møter det fastboende. Da jeg arbeidet der i 2009 ble jeg slått av hvor mange av landsbyene vi besøkte var befolket av grupper fordrevet annetsteds fra. Det var klart at det pågikk en lavintensitets borgerkrig, uten større oppmerksomhet fra omverdenen.
Nasjonsbygging har gått av moten som fugledansen. Gapet mellom ambisjoner og resultater i Irak og Afghanistan har skapt utbredt skepsis mot nye eksperimenter. Å fremme vestlige idealer gjennom å endre lands styresett er ikke lengre mål og middel i vestens krisehåndtering. Men utfordringene som nasjonsbygging skulle være svaret på, består.
Dette er åpenbart i Mali hvor islamistiske geriljaer har funnet en finansieringskilde i smugling, hvor den fredsbevarende styrken har blitt krigførende part og hvor landets myndigheter synes å tro at brutalitet er veien til stabilitet. Alle håper at situasjonen vil roe seg. Realitetene tyder på noe annet. Vent mer dårlige nyheter fra Mali i tiden som kommer.