ISLAMOFOBI. Muslimer er bærere av den nye antisemittismen. Ny rapport
sidestiller islamofobi og antisemittisme fordi begge involverer «krenkelse».
Trykket i Aftenposten Torsdag 20. januar 2011
Den 12. januar 2011 la Eidsvåg-utvalget frem sin rapport om antisemittisme og rasisme i skolen. Rapporten er dårlig tenkt. Ikke bare omgås hovedproblemstillingen – at det er muslimer som er bærere av den nye antisemittismen, rapporten sidestiller islamofobi og antisemittisme under henvisning til at begge involverer «krenkelse».
Dette er uheldig. Mens antisemittisme handler om hat mot en etnisk gruppe handler islamofobi om noe annet. Begrepet er konstruert for maksimal injurierende kraft og minimal presisjon. Islamofobi minner i så måte om «krig mot terror». Man kan ikke drive krig mot en metode, like lite som man kan fornærme en religion.
Ordet har sin stamme fra xenofobi, altså «fremmedfrykt». Tanken er at de som overskrider denne nye grensen, er for rasister å regne. Det kan være liten tvil om at muslimer til tider opplever mistenkeliggjøring. Men islamofobi lar det bevisst være uklart om dette dreier seg om kritikk av en religion, religiøs praksis eller det troende enkeltmennesket.
I dagligtalen fremstår islamofobi som fornuftsstridig. En fobi refererer til en irrasjonell frykt, mens advarslene mot islamofobi øker imidlertid i styrke etter terrorangrep. Som jule-selvmordsbomberen i Stockholm. Men det er da ikke irrasjonelt å reagere med frykt når en fyr forsøker å begå massemord i handlegaten? Er det uhørt å tro terroristen når han insisterer på å være religiøst motivert? Terrorforsker Thomas Hegghammer har presentert følgende resonnement «islamofobi fører til diskriminering som igjen kan føre til terrorisme».
Terror er altså et påregnelig svar på diskriminering. Den åpenbare måten å unngå terror på er dermed å imøtekomme de krenkedes krav. Det er god sosialdemokratisk praksis å møte misnøye med dialog. Forutsatt, naturligvis, at motparten krever ting som våre politikere er villige til å avstå. Og at ettergivenhet ikke fører til stadig nye krav. Hvor langt skal vi strekkes oss? Ved hijab i skolen, ved flaggets kors, ved ytringsfriheten?
Men er det virkelig slik at en terrorist er en person som er blitt diskriminert? Muslimske terrorister synes ofte å være motivert av generell avsmak for vestlige verdier. De brave norske redaktørene som avsto fra å trykke Muhammed-karikaturene, var ifølge Jyllands-Postens redaktør Flemming Rose, også motivert av feighet og frykt. Frykt for at anklager om islamofobi skal følges opp med vold.
Ifølge historikeren Charles Maier har det offentlige ordskiftet degenerert til en «konkurranse om å pårope seg uretter» hvor en myriade av minoriteter søker særbehandling. Frykten for å støte har slått over i verdirelativisme.
Norske feminister godtar for andre kvinner hva de aldri ville akseptert for seg selv. I stedet for allmenne regler for rett og galt, er det hvem som mest effektivt påtar seg offerrollen som avgjør hvilke grupper som kan «tas», og hvilke som er fredet. Offerrollen gir frikort til å opptre skamløst egennyttig, under henvisning til subjektivt opplevde uretter som må godtgjøres.
Rune Slagstad har vist hvordan offerets strategi kan slå over i et «krenkelsestyranni», sammenfattet i Eidsvåg-utvalgets klynk: «Krenkelsen er et brudd på fundamentale menneskerettigheter og må aldri forsvares eller godtas. Aldri!» For utvalget er all krenkelse likeverdig. De forsto ikke at når krenkelse er trumf, så lønner det seg å være krenket.
Et eksempel er Nazneen Khan-Østrems angrep på Per Edgar Kokkvold i Samtiden i 2009. Khan erklærte seg krenket over at han skal ha referert til muslimer som «muhammedanere». Hun forklarte ikke hvorfor uttrykket er støtende, rent bortsett fra å være arkaisk. Dette hindret henne ikke å fremme et dårlig skjult krav om Kokkvolds avsettelse, fordi «Generalsekretæren for norsk presse skal være en vokter alle kan ha tillit til… uten å komme med generaliserende eller stigmatiserende påstander.»
Slik ble Kokkvolds rakryggede forsvar av ytringsfriheten under karikaturstriden, da så mange andre sviktet, anført som oppsigelsesgrunn. Heldigvis hadde Khan-Østrem forregnet seg. Den islamofobiske bannstrålen er ennå ikke så sterk at den fungerer som anklager, dommer og skarpretter. Kokkvold fikk beholde jobben. Selv om han hadde sagt at trykkefrihet er noe norske muslimer bare har å venne seg til.
Islam dikterer at uærbødig omgang med religionsstifteren Muhammed, er uakseptabelt. Forbudet er langt på vei oppnådd i praksis. Ikke en eneste av de norske kunstnere som har latterliggjort kristendommen, har løftet penselen mot verdens nest største religion. Anders Heger har alt hintet om at han vil sensurere karikaturene da Flemming Roses bok om karikaturstriden Tavshedens tyranni kommer ut på norsk. Om feighet var en dyd, ville dette vært dydig. Spørsmålet er om praksis skal formaliseres? I så måte er islamofobi en dolk mot ytringsfrihetens hjerte. Man finner ordet i munnen på dem som snakker om hets mot muslimer, men som krever offerstatus for islam.
Jonas Gahr Støre (Ap) avfeier islamofobi som «flytende innholdsløst skvalder om fobier». Kanskje i overkant sterke ord, men han har et poeng. For hvem skal tildeles hedersplassen som krenkende? De som truer med vold? Ytringsfriheten er i sin natur støtende. Vi trenger ikke grunnlovsvern for å ytre ukontroversielle meninger. Et fritt samfunn er et samfunn hvor det er trygt å være upopulær. Det er nettopp i den alltid krenkende retten til religionskritikk at retten til frie ytringer har sitt opphav.
Denne debatten er langt fra over. Ytringsfriheten, friheten som garanterer alle andre friheter, er stadig under press fra de krefter som opplever den som brysom, støtende. Det løper en tråd fra den statspålagte selvsensuren under karikaturstriden til forsøket på å utvide straffelovens paragraf om hatefulle ytringer: «Slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn» (Ot.prp. nr. 22 (2008-2009). Konfliktskye politikere ville bytte frihet for husfred.
Ytringsfriheten kan vel være umistelig, men den kan like fullt mistes. I 1936 utga Stephan Zweig boken Retten til kjetteri: Castillo mot Calvin. Han skrev i lysskjæret fra nazistenes bokbål. Budskapet er verdt å gjenta:
«Siden vold fornyer seg, i alle aldre, må kampen mot vold stadig fornyes. (¿) For det som trengs å sies kan ikke sies for ofte, og sannheten kan aldri ytres forgjeves. Selv når ordet ikke er seirende, manifesterer det sin evige tilstedeværelse og den som tjener det i et slikt øyeblikk beviser at ingen terror kan få herredømme over en fri sjel».