Reaksjonen er her

Dagens Næringsliv 25. jan 2017

Globalister og nasjonalister er aksjon og reaksjon.

Vi har undervurdert i hvilken grad dagens europeiske orden var betinget av fraværet av noe troverdig alternativ. Dette oppsummeres i det liberale slagordet «Tina» – «There Is No Alternative». Velgerne kunne få hva de måtte ønske, forutsatt at de ønsket mer av det samme. Derfor heter Tysklands nye høyreopposisjon Alternativer for Tyskland, AfD.

I Europa ble mangelen på alternativer sin egen begrunnelse. Elitene sluttet å argumentere for hvorfor Euro-liberalisme er å foretrekke og tok til å mistenkeliggjøre sine kritikere; fascister alle i hop. De gikk fra det deskriptive, altså fravær av noe reelt alternativ, og til det normative, altså at det ikke bør finnes noe alternativ.

Den britiske EU-avstemningen torpederte denne normen. For under den intense brexitkampen var det hele tiden klart at den tapende side ville stå ribbet tilbake. Derfor er søkelyset nå på den tapende remain-kampanjen og deres strategi, kjent som «prosjekt frykt», hvor samstemte eliter prøvde å overbevise velgerne om at utmeldelse ville være økonomisk, administrativt og moralsk ødeleggende.

Ekspertene tapte troverdighet gjennom å overdrive farene ved brexit. Lærdommen kan være at også eksperter er flokkdyr. Jeg har selv bakgrunn i EU-forskningen hvor de fleste av mine fagfeller er overbeviste EU-tilhengere. Ytterst få forutså at unionen var i ferd med å frontkollidere med opinionen. EU-forskernes rolle i brexit-debatten viste hvor problematisk det er å la EU finansiere EU-forskningen.

Økonomene klarte seg knappest bedre. Prognosen om Brexit som finanspolitisk ragnarok har så langt vært skivebom. Dette legger press på Brussel for å straffe britene. For dersom fordelene ved å forlate EU er større enn ulempene, kan flere netto bidragsytere følge Storbritannia, land som Danmark, Nederland og Norge.

Skilsmisseforhandlingene vil bli vonde. I teorien har EU overtaket, de kan pryle britene som en tjoret bikkje. I praksis vil dette bli vanskelig, ikke minst på grunn av det andre store politiske jordskjelvet i 2016: President Trump støtter helhjertet Storbritannias utmeldelse og synes å verke etter å gå i klinsj med EU.

Hvorfor skulle en amerikansk president gripe inn i et internt europeisk anliggende? Ut av dyp opposisjon til hva EU har kommet til å stå for. Altså samme grunn som den nye høyresiden i Europa møttes til «toppmøte» i Koblenz 21. januar. Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry ville vise samhold forut for valgene i Nederland, Frankrike og Tyskland i 2017. Tidligere har den nye høyresiden vært fragmentert, nå samler den seg om et stadig tydeligere nasjonalistisk alternativ.

Til sin bestyrtelse ble deler av pressen ikke akkreditert til møtet. Den nye høyresiden mener journalistene vil dem vondt, ikke uten grunn. Rikspressen er ofte ivrigere på å fortolke enn å formidle den nye høyresiden. Det er verdt å merke seg at etablissementets «post-fakta» og høyreopposisjonens «Lügenpresse»omkved har til felles at begge ser journalistikk som politikk med andre midler. Begge oppmuntrer tsvart-hvitt-tenkning.

Bak det upresise «populist» begrepet har en heterogen samling bevegelser med ulike røtter – konservative, liberale og sosialdemokratiske – funnet sammen i forsvar av nasjonale fellesskap. Professor Jonathan Haidt mener at det vi ser er en reaksjon: «Når land har historisk høye nivåer av innvandring fra land med en meget annerledes moral og uten en sterk og vellykket assimileringspolitikk, så vil det høyst sannsynlig fremtvinge en motreaksjon».

I referanseverket «The Righteous Mind» beskriver Haidt fremveksten av kosmopolitiske holdninger, mest påtagelig blant urbane eliter som også er globaliseringens fremste vinnere. Lokaltilknytning svekkes og folk tar til å tenke på alle og enhver som ‘medverdensborgere’. Globalister feirer mangfold, som de ser som synonymt med innvandring. De ser en positiv holdning til dette som selve lakmustesten på respektabilitet.

Nasjonalister, på den annen side, føler en forpliktelse til sine hjemland, og de mener at dette båndet medfører et gjensidig moralsk ansvar: Borgeren har plikt til å elske og tjene fedrelandet, og myndighetene er forpliktet til å beskytte og hegne om sitt folk. Haidt hevder at da globalistene møtte innvandringsskepsis med en dramatisk økning i innvandring, beredte de ikke bare grunnen for brexit, de gjorde en politisk motreaksjon uunngåelig.

Møtet i Koblenz er viktig fordi, som Richard Rosencrance påpekte i boken «Action and Reaction in World Politics» fra 1963, at slik transnasjonal koalisjonsbygging er et tegn på maktubalanse. I hvilken grad brytningen mellom aksjon og reaksjon fører til kursendring, avhenger av hvor effektivt det etablerte møter utfordringen og bevarer massenes tillit. I så måte ser det mørkt ut for et EU i villrede om de skal bekjempe det de har satt i bevegelse eller komme det i møte.

Nå er reaksjonen altså her, og tre valg i 2017 vil gi en god indikasjon på dens styrke og omfang.