Tina og unionen

Dagens Næringsliv

Globalister og Nasjonalister er aksjon og reaksjon

Vi har undervurdert i hvor stor grad den stabile Europeiske orden var betinget av fravær av noe reelt alternativ. Thatcher brukte dette som politisk slagord «TINA» – there is no alternative. Velgerne kunne få hva de måtet ønske, forutsatt at de ønsket mer globalisering. Derfor heter Tysklands nye høyreopposisjon Alternativer for Tyskland, AfD.

Fraværet av alternativer ble med tiden sin egen begrunnelse. Elitene sluttet å argumentere for hvorfor Davos-liberalisme er bedre og tok til å mistenkeliggjøre sine kritikere. Dette var spesielt påtakelig i Europeiske fellesfora som EU. Der trakk man en stiplet linje fra det deskriptive – altså fravær av et troverdig alternativ til Davos-liberalisme – og til det normative, altså at det ikke bør finnes noe alternativ.

Det britiske EU-valget torpederte denne normen. For i den intense og følelsesladde valgkampen var det hele tiden klart at den tapende side ville stå ribbet tilbake. Derfor fokuserer vi ikke nå på Brexit-tilhengernes tilsnikelser, men på Remain-siden og deres strategi, kjent som Prosjekt Frykt, hvor samstemte eliter forsøkte å overbevise velgerne om at utmeldelse ville være økonomisk, geopolitisk, administrativt og moralsk ødeleggende.

Det er fortsatt en stund til det britiske flagget fires i Brussel, men det synes åpenbart at bidragsyterne til prosjekt frykt har tapt troverdighet. Lærdommen kan være at også ‘eksperter’ er flokkdyr. EU-forskernes rolle i Brexit-debatten viste hvor uheldig det er at forskningsobjektet betaler lønnen til forskeren. Jeg har bakgrunn i EU-forskningen hvor EU er hovedsponsor og «ingen» forutså at Brussel var i ferd med å frontkollidere med opinionen.

Økonomene klarte seg knappest bedre. Ragnarokk-scenariene for Brexit viste seg å være skivebom. Brussel vil derfor ønske å straffe britene forhandlingene. Dersom fordelene ved å forlate EU er større enn ulempene kan flere netto bidragsytere følge britene, land som Danmark, Nederland og Norge. Dette er grunnen til at EU-kommisjonen nå sonderer en rekke forslag som har som fellesnevner at Brussel gis retten til å skattlegge.

Forhandlingene mellom Storbritannia og EU vil bli vanskelige. I teorien har EU overtaket, de kan pryle britene som en tjoret bikkje. I praksis vil dette bli vanskelig, ikke minst på grunn av det andre store politiske jordskjelvet i 2016: President Trump støtter Storbritannias utmeldelse helhjertet og synes å verke etter å komme i klinsj med EU.

Hvorfor skulle en amerikansk president gripe inn i et internt Europeisk anliggende? Av samme grunn som den nye høyresiden i Europa møtes til ‘toppmøte’ ved Koblenz den 21 januar. Frauke Petry, Geert Wilders og Marine Le Pen vil vise samhold forut for valgene i Tyskland, Nederland og Frankrike i 2017. Tidligere har den nye høyresiden vært ekstremt fragmenter, nå synes den å samle seg rundt felles kampsaker.

Til sin forferdelse har rikspressen ikke blitt akkreditert til toppmøtet. Den nye høyresiden mener journalistene vil dem vondt, og har kanskje rett i at journalister er irrigere på å fortolke enn å formidle den nye høyresiden. Etablissementets «post-fakta» og opposisjonens «lyge-presse»-omkved har til felles at de ser journalistikk som politikk med andre midler. Sistnevnte synes å ha lært av Trump at det mest effektive er å formidle sine budskap direkte til velgerne.

Bak tåkesløret ‘populister’ har en heterogen samling bevegelser med ulike røtter – konservative, liberale og sosialdemokratiske funnet sammen i et forsvar av nasjonan og nasjonalstaten. Det har ikke skortet forslag til å forklare denne bruddlinjen. Selv synes jeg Jonathan Haidt treffer godt når han viser til nasjonalisme versus globalisme som den nye versjonen av arbeid og kapital på høyre-venstre-aksen.

I referanseverket The Righteous mind beskriver Haidt fremveksten av kosmopolitisk holdninger, mest påtakelig blant urbane eliter. Lokale bånd svekkes, og folk tar til å tenke på sine medmennesker som med-verdensborgere. Verdensborgere omfavner mangfold, som de ser som synonym med innvandring. De ser en positiv holdning til dette som lakmustesten på respektabilitet. Globalistene er mer opptatt av verdier enn av interesser og er meget opptatt av språkets makt.

Globalistene har, ifølge Haidt, gitt sine kritikere en felles plattform gjennom å gå løs på nasjonalstaten. Nasjonalister føler en forpliktelse til sine hjemland, og de mener at denne bindingen pålegger gjensidige moralske forpliktelser: Borgeren har plikt til å elske og å tjene fedrelandet, og myndighetene er forpliktet til å beskytte sitt eget folk. Haidt hevder at da globalistene kombinerte masseinnvandring med flerkultur og sjenerøse velferdsytelser beredte de ikke bare grunnen for Brexit, de gjorde en bredere politisk motreaksjon unngåelig.

Nå er reaksjonen her. De tre valgene i 2017 vil gi en god indikasjon på dens styrke og dybde.I boka Action and Reaction in World Politics fra 1963 hevder Richard Rosencrance at internasjonal ustabilitet følger av konkurrerende verdensanskuelser blant elitene. I hvilken grad krisen fører til vekst eller nedgang avhenger av hvor effektivt det etablerte besvarer angrep og bevarer massenes tillit. I så måte ser det mørkt ut for EU.