Trenger vi diplomater?

Den overnasjonale gullalderen er på hell og diplomatene kan bli de første ofre.

Trykket i Klassekampen Lørdag 14. mars 2009

Spørsmålet kan kanskje høres provoserende ut, men det stilles av Carne Ross. I boka Independent Diplomat spør han seg om det virkelig er et behov for det store antall internasjonalt ansatte i en tid med moderne kommunikasjonsmidler?
Problemstillingen er ikke ny. Den kom opp da man fikk telegrafen, og igjen da telefonen kom.  Før første verdenskrig ble diplomaters adgang til de høyeste sirkler og privilegert informasjon ansett å gjøre slikt nærvær nødvendig. Diplomatene delte dessuten adelens stammespråk. Det gjorde dem til et uunnværlig mellomledd.
Da freden kom ble diplomatkasten og deres sprikende lojaliteter og hemmelighetskremmeri anført som en av årsakene til at konflikten eskalerte som den gjorde. Inn kommer borgerdiplomaten. I utrenskningen som fulgte forsvant mye av diplomatiets eksklusivitet. I dag er ikke diplomatene adelige, de representerer ingen dannelseselite. Et fåtall kan skikkelig fransk.

Tiden etter Den kalde krigen har vært en diplomatiets gullalder der antallet internasjonale organisasjoner og antallet ansatte i disse har vokst i tospann med antallet stater og utenriksministeriene i disse. Som Sir Humphrey Appleby forklarer i komedien «Yes, Minister»:

Enhver kan forstå at det må finnes en måte å måle suksess på også i administrasjonen… Men vi har jo ikke profitt og tap, så vi må måle vår medgang i antall ansatte og størrelsen på budsjettet. Per definisjon er et stort departement er mer suksessrikt enn et lite departement.

I dag er borgerdiplomaten er under press. Delvis fordi de har blitt for tallrike. Også det internasjonale systemet er over-institusjonalisert. Det finnes simpelthen for mange institusjoner til å ta seg av de samme oppgavene. De går i veien for hverandre. Finanskrisen reduserer viljen i ledende givere som Japan og Tyskland til å understøtte dem alle.

Dette er den viktigste grunnen til at diplomatiets fremtid ser dyster ut er språklig. Lingua franca er i dag engelsk, og engelsk er allemannseie – i motsetning til fransk. Diplomatkasten som Albert Cohen karikerer i romanen «Herrens utkårede», har ikke bare mistet sin sjakett, men også sitt språk. Tilbake består en godt betalt byråkrat.

Informasjonsstrømmene krever ikke lengre ferjemenn. Internett gjør det mulig for alle styringsnivåer å kommunisere direkte med hverandre.  Kontinuerlig oppdaterte internettmedier undergraver behovet for stedlig representasjon. En laptop kan gi et bedre bilde av den faktiske situasjonen i et land enn diplomater som ofte lever isolert fra samfunnet i landene de er stasjonert i.

Før var diplomatene viktige når det kom til å forhandle fram internasjonale avtaler. Det er heller ikke lengre tilfellet. De fleste diplomater er generalister. Den ene ambassadens kulturattache er den nestes økonomiråd. Dagens internasjonale regelverk er så innfløkt at det er blitt en arena for spesialister. Stadig oftere må slike tjenester outsources.

Utenriksvesenets størrelse har dessuten blitt et handikap. I stedet for å bruke UD, aktivt holder ledere ofte sine egne i mørke når viktige hendelser er under oppseiling. Store organisasjoner er uhåndterlige og har en lei tendens til å lekke informasjon. I land etter land blir nå grunnlinjene i utenrikspolitikken utformet i små celler ved statsministerens kanselli.

På grunn av alle disse faktorene er paradoksalt nok at mye av diplomatiet er opptatt med oppgaver som ikke kan regnes til et lands nasjonale interesser med mindre definisjonen av disse tøyes til bristepunktet. Det blir mye kulturformidling, delegasjonsturisme og rutineidealisme.  

I følge International Herald Tribune er trenden at toneangivende land er i ferd med å redusere sine «globale fotspor». USA reduserte antallet diplomatposter med 10 prosent i 2008. Antallet generalister reduseres, bidrag til internasjonale institusjoner strammes og stasjoner sammenslås, tjenester settes vekk. 

Nå skal det sies at denne trenden kun i liten grad har nådd våre bredder. Få land bruker mer penger per capita på utenrikspolitikk enn lille Norge. Utenriksdepartement er med sine 2200 ansatte overdimensjonert, sett i forhold til andre land. I tillegg kommer de mange som har fått jobb i internasjonale institusjoner som følge av den umistenksomme pengebruken som karakteriserer engasjementspolitikken.

Da Jonas Gahr Støre inntok UD var det å omorganisere departementet en av fire hovedprioriteringer. Målet var å gjøre organisasjonen mer effektiv og formåltjenelig. Et annet mål var å legge ned åpenbart overflødige utenriksstasjoner. Det lyktes det ikke – selv om Støre svor det ikke ville føre til nedbemanninger. Prosessen gikk i vranglås på grunn av intens intern motstand.

1990-tallets sterke tro på alt overnasjonalt synes nå et fjernt minne. Idealismen har tørket ut. Re-nasjonalisering av utenrikspolitikken og trang økonomi vil trolig bety slutten på diplomatiets gullalder. Det vil trolig komme som en overraskelse. For dagens diplomater opplever seg som like uunnværlige som Albert Cohens gesandter i Folkeforbundet gjorde det.

  • Kulturelitens FrP-frykt

    Dagbladet 3. August 2008 «Mange sier at denne byen er for liberal, ute av kontakt med folk flest, en ateistisk nytelsesfabrikk, et Sodoma og Gomorra ved stranden, et moralsk sort…

    Read More

  • Mørke skyer over Afghanistan

    Dagbladet 17.02.2007 ETTER GJENTATTE forespørsler fra NATO har Norge gått med på å sende flere soldater til Afghanistan. Vi har igjen unngått kampene i sør, i det minste for øyeblikket,…

    Read More

  • Faren for atomterror

    Dagbladet 29. april 2004 BRITISKE MYNDIGHETER gikk nylig ut og ba landets befolkning stålsette seg mot kommende terroristangrep. En sammenbitt stemning har bredt seg i Europa og USA der man…

    Read More

  • Hvem er bange for Nicolas Sarkozy?

    berlingske.dk torsdag den 8. marts 2007 Fortonet bag stigende arbejdsløshed, kriminalitet og økonomisk stagnation. Præsident Jacques Chirac er upopulær i vide kredse. Landet venter på præsidentvalget i april. Man har…

    Read More