Å spille tennis uten nett

Atle Sommerfeldt fortsetter i Vårt Land (19.05.2009) sitt streif mot norske bistandskritikerne generelt, og undertegnede spesielt. Bakgrunnen en noen kommentarer jeg kom med i forbindelse med den pågående debatten om elitesirkulasjon (14.05.2009). Det vil kanskje ikke være umiddelbart klart for leseren at noe så selvinnlysende kan avstedkomme slik indignasjon. Jeg tar derfor imot tilbudet om å komme med et kort tilsvar. La meg med en gang si at jeg uttaler meg på generelt grunnlag. Jeg har ikke noe innblikk i prosessen da Krf-politiker Wenche Fone ble tilsatt som utviklingspolitisk leder i Kirkens Nødhjelp. Hva jeg vet er at KN er en av de desidert største mottakerne av offentlige bistandspenger og at organisasjonen har vært snar til å dreie sine interesser i takt med de bevilgende myndigheter.  

La meg i stedet kommentere hva jeg oppfatter som det viktigste prinsipielle spørsmålet som kommer fram i innlegget.  Over tid har det oppstått jerntriangler innen norsk bistand hvor bistandsbyråkratiet, bistandsorganisasjonene og bistandsforskningen utgjør et integrert kompleks. Dette kalles «Den norske modellen» og har blitt grundig analysert av kollega Terje Tvedt. Disse tre aktørene forenes i stadige krav om eskalering av bistandspolitikken. I strid med god praksis utgjør de tre også en sammenhengende karrierestige hvor en person snart sitter på den ene siden av bordet, snart på den andre. Robert Frost har sagt at å skrive poesi i ubunden form, er som å spille tennis uten nett. Mye av det samme kan sies om å søke penger fra en fremtidig jobbsøker eller å evalueres av en tidligere kollega.

Ved å spille på lag har denne bistandslobbyen drevet frem den eventyrlige budsjettveksten i norsk bistand – først og fremst gjennom å skape en lammende enighet om at bistand er moralsk nødvendig, uavhengig av faktiske resultater. Slik svekkes kritiske perspektiver. Det ville være hyggelig om Sommerfeldt ville klyve ut av den «skyttergraven» som han hevder seg å være i. At han anerkjenner at de tette båndene har hatt uheldige bivirkninger. Episoden understreker nok en gang at det trengs en analyse av samspillet mellom sosiale strukturer, makt, ideologi og ressurser. Dette er en lekse vi enda ikke har lært: Se nærmere på mål, samkvem, kompetanse og ressursbruk i bistandspolitikken. Det at man mener seg å være i det godes tjeneste skal ikke frita bistandsindustrien fra krav om god praksis.

Vårt Land 25.05.2009

  • Landet som ingen kunne styre

    BERGENS TIDENDE 25.01.2015 Side 2-3 – Hvor mange politikere trengs for å få installert en heis? HA. HA. HA. Nyhetene om at heller ikke Frp klarte å kaste ut mulla…

    Read More

  • Jihad-turistene

    DAGENS NÆRINGSLIV 06.01.2015 Når Vesten blir varmestue for sine egne fiender. Hatay er en ganske vanlig charterflyplass i Anatolia. Det er ikke noe travelt sted. Flyplassen våkner til liv når…

    Read More

  • Rejse gennem rationalitetens jernbur

    Weekendavisen | 05.12.2014 Kronik. Tilliden mellem de styrende og de styrede er i dag tyndslidt i Europa. For hvorfor overhovedet outsource folkestyret til Bruxelles? Fordi det kan betale sig. Hvorfor…

    Read More

  • Det hørtes i Valdai

    DAGENS NÆRINGSLIV 24.11.2014 Utvidelse av Nato vil være det mest skjebnesvangre feilgrepet i amerikansk politikk etter Den kalde krigen. Et slikt vedtak kan forventes å styrke nasjonalistiske, antivestlige og militaristiske…

    Read More

  • Sverige er et annet sted

    BERGENS TIDENDE 02.11.2014 Side 2-3 Dette er historien om en liten stormakts velmakt og forfall. I verdenshistorien er det mange eksempler på små stater som yter over evne, men få…

    Read More