Britene stemte nei. EU vil ikke bli det samme igjen.
Dagens Næringsliv 24. juni 2016
De færreste så den komme. Britene ble gitt sjansen til å forlate EU og takket ja. Det var en stor overraskelse siden ‘forbli’-siden har ligget foran i meningsmålingene siden Statsminister David Cameron annonserte folkeavstemningen i 2015. I valgkampen har britene vært på vei mot himmel eller helvete, avhengig av perspektiv.
Rent personlig vil jeg si at Nei-et trolig ikke vil gjøre den helt store forskjellen. Hvorfor? Fordi jeg var her da Norge stemte nei i 1994. De surmagede prognoser og deliriske håp den dagen har vist seg å være like forfeilede. Som nordmann må jeg innrømme at jeg holdt en knapp på Brexit. Det ville vært en fordel for Norge å få en sterk og pålitelig venn på vår side. Men jeg registrerer at våre politiske eliter ikke så det på den måten, uvante som de er med å tenke interessepolitikk.
Hvorfor Brexit? Etter et tiår med krise spør europeere seg om overnasjonalt styre virkelig er en god idé. De ble lovet at kombinasjonen av politisk og økonomisk integrasjon ville løse de store utfordringene. I mange leire er tilliten til systemet tynnslitt. For hvorfor outsource folkestyret til Brussel? Fordi det lønner seg. Hvorfor akseptere økende økonomisk ulikhet? Fordi det lønner seg. Hvorfor akseptere eurokrisen som prisen på euroen? Fordi det lønner seg. Hvorfor akseptere endeløs masseinnvandring som prisen på Schengen? Fordi det lønner seg. Men hva om det ikke lønner seg? Da vil enighetene som er stablet oppå dette fundamentet vakle.
Nå som Nei-siden vant vil enkelte finne grim glede i alle disse akademikerne som hevdet å besitte dypere innsikter i Unionens vesen – og deres patosfylte insistering på at mange trær ikke er noen skog: at EU ikke var på autopilot mot politisk føderasjon. Dette er den største konsekvensen av valget for EU: Drømmen om en snikende revolusjon mot et Europas forente stater er nå død. De høyt utdannedes nærsynte motvilje mot å erkjenne at Unionen kanskje lønner seg for dem, men ikke nødvendigvis alle andre, kan ha bidratt til fremmedgjøringen.
Det er også grunn til å spørre om ja-sidens insistering på «økonomien» som sitt sterkeste kort var klokt, gitt at Europa har den laveste veksten i noen verdensdel, med unntak av Antarktis. Nederlaget vil bli lagt for føttene på Statsminister Cameron, som nå vil gå av i skam. Valgresultatet vil også ende opp på dørstokken til EU-Kommisjonens leder Jean Claude Juncker – den minst inspirerende i en generasjon av uinspirerende EU-ledere.
Noe av nederlaget skyldes trolig at Statsminister Cameron fikk så lite gehør under sitt forsøk på å reforhandle EU-medlemskapet. De fleste innså at unntakene britene vant var omtrent like kraftfulle som den belgiske hær. Med mindre EUs ledere kaster seg rundt og tilbyr britene alt de bad om (og litt til) vil Storbritannia bruke det neste tiåret på å forhandle seg fram til en tilknytning til EU som er dårligere enn den de alt har. Påstandene om at britene ville oppnå fri tilgang til det indre marked uten å betale dyrt for dette privilegiet er politisk svermeri.
Ja-siden hadde nemlig et godt poeng da de insisterte på at Storbritannia har mer makt på innsiden av EU enn hva de ville ha på utsiden. Med mindre Nei-siden vil bruke landets økte selvråderett til å flytte øyene til Karibien, hvor været dessuten er bedre. For Nei-general Boris Johnson var dette politisk russisk rulett. Nå vil han kunne bli statsminister. Hadde han tapt ville han blitt husket som den største opportunist siden Georg III krevde den franske tronen etter at kollega Louis XVI fikk et ublidt møte med giljotinen.
Det ligger to dypere innsikter under haugene av Ja-og Nei plakater i de tomme valgvakelokalene. Den ene er at Storbritannia har alt hadde forlatt EU i ånden. De var en bremsekloss som nå er borte. Brexit er kanskje det sjokket EU trengte for å ta den stor-revisjonen som tilhengere og motstandere er enige om at er påkrevd. Men nå er sjansene også større for en nederlandsk folkeavstemning. Det er farlig å spå om fremtiden, men Nederlenderne synes å nære lignende harme mot EU. Lenge var det slik at velgerne kunne få hva de ville, forutsatt at hva de ville ha er mer EU. Slik er det ikke lengre og det må EU på en eller annen måte erkjenne.
I ukene som kommer vil kommentatorer og eksperter forsøke å komme til bunns i hva britenes valg vil innebære i praksis. Fatum er at vi ikke vet; ingen vet fordi intet land noensinne har forlatt EU. For enkelte, mange av mine forskerkolleger blant dem, vil valgresultatet synes som verden ende. For de om lag 17 millioner velgere som stemte på Brexit er dette en håpefull dag. Jeg minnes en linje fra George Sand, datidens store franske forfatterinne, som beskrev morgen etter den liberale revolusjonen i Paris i 1848 med ordene «Vi er ville, vi er drukne av glede over å få våkne blant stjernene etter å ha sovet i skitten». Denne følelsen vil avløses av bondeanger når britene innser hva det vil si å vikle Storbritannia ut av EU.