Willy Brandt nyter en stor og økende popularitet.
ErlikOslo mars 2010
I Berlin blandes trangen til en lykkelig fremtid
med et snev av nostalgi for den vanskelige
fortiden. Kansleren som ble tvunget til å gå
av i 1974 er blitt en del av denne tidsånden.
Han er blitt den skalaen som tyske politikere
uunngåelig måles opp mot: Er han – eller hun
– en Willy Brandt?
I Peter Merseburgers biografi, som dessverre
bare er oversatt til dansk, beskrives Willy
Brandt som «en mand med mange stationer
og anskuelser: venstresocialist og revolutionær,
koldkriger og frontbyskommandant samt
kansler for østpolitikken og for forsoning.» Ja
vel. Men hvorfor velger det gjenforente Tyskland
seg Willy Brandt foran markante ledere
som Konrad Adenauer og Helmut Kohl?
En uformell spørreundersøkelse blant mine
studenter blottla en entydig tendens: De unge
vet lite om sosialdemokraten
som ble
gjort fedrelandsløs
av Hitler, som måtte
fykte fra Norge foran
den tyske invasjonsstyrken,
som vendte
tilbake til Berlin i
norsk uniform og senere
tjente ni år som Vest-Berlins borgermester.
Han som ble utenriksminister og kansler
og returnerte til Norge, denne gang for å
hente nobelprisen for sin forsoningspolitikk
overfor kommunistblokken.
Pussig nok husket heller ingen borgermesteren
som stod ved siden av da John F. Kennedy
med umiskjennelig amerikansk schwung
erklærte «Ich bin ein Berliner». I Berlins røde
rådhus er nå Klaus Wowereit borgermester.
Han vokste opp i Berlin under Brandt, og er i
dag en av Tysklands mest pro!lerte politikere.
Wowereit spiller på likhetene med Brandt.
Bill. mrk: Kjekke, fedreløse sosialdemokrater
fra trange kår som ser uformelle ut i dress. På
hjemmesiden hans står det at Wowereit takker
Brandts skolepolitikk for at han i det hele
tatt !kk en høyere utdannelse.
Skal man se nærmere på det samlede Tysklands
selvbilde kommer man ikke forbi
en knelende skikkelse på en betongtrapp i
Warszawa. Den 7. desember 1970: Med dype
furer i det brede, alvorlige ansiktet går Vest-
Tysklands kansler mot minnesmerket over de
utryddede jødene fra Warszawa-gettoen. Et
øyeblikk står han der, hodet bøyd. Så synker
Willy Brandt i kne. Det var som om man kunne
høre verden gispe.
En lignende kanossagang hadde ikke Tyskland
sett siden, vel – Kanossa. 48 prosent av
vesttyskerne stemplet gesten som «overdrevet
» i en meningsmåling kort etterpå. Her ligger
et viktig spor til Brandts sterke posisjon
i dagens Tyskland:
Historien har gitt
ham rett. Den jødiske
forfatteren Stephan
Zweig skriver om
«stjernestunder», øyeblikk
hvor ett menneske
– én handling
– endrer historiens
gang. Knefallet på ruinene av den jødiske gettoen
kan simpelthen ikke overvurderes.
Som glødende antinazist var Brandt ikke
personlig ansvarlig for jødeutryddelsen. Likevel
tok han det tredje rikes forbrytelser på
sine og det moderne Tysklands skuldre. Willy
Brandts omstridte bok «Forbrytere og andre
tyskere» kom ikke ut på tysk før i 2007. Willy
Brandt brøt “ere av tabuene i tysk politikk.
Han godtok anneksjonen av de tyske områdene
i øst. «Vi gir ikke bort noe som ikke
ble gamblet bort for lenge siden,» sa Brandt.
Mange drømte om at områdene som de var
blitt fordrevet fra, på et eller annet vis skulle
!nne veien tilbake.
Med Brandt oppstod et nytt Tyskland. En nasjon
i to stater. Mer enn noen annen kansler bidro
Willy Brandt til å forløse Tysklands vanskelige
fortid. Uten dette arbeidet spørs det om Tysklands
gjenforening ville vært mulig. Selv hans
svakheter og nederlag bidrar til å bygge myten
rundt ham. I ettertid tilgir man ham at han var
både tørst og kvinnekjær. Også hans politiske
endelikt har noe storslagent over seg. Da den
personlige sekretæren Günter Guillaume i april
1974 ble avslørt om DDR-spion. rev han kansleren
med seg i fallet. Mens gamle nazister gjorde
gode karrierer i det vesttyske økonomiske miraklet,
valgte Willy Brandt å falle på sverdet mens
den kalde krigen hvinte rundt hushjørnene.
Nobelprisvinneren Günter Grass, som var våpendrager
og taleskriver for Brandt, skrev i «Blikktrommen
» om en liten gutt som blir forkrøplet i
oppveksten og som lever og utvikler seg parallelt
med Tyskland i etterkrigsårene. Brandt og Grass
delte drømmen om et Tyskland som på tross av
alt hadde en fremtid. Willy Brandt døde i 1992.
En mann etter det moderne Tysklands selvbilde:
sosial, fremadskuende, ikke-dogmatisk og fremfor
alt forbannet menneskelig. En mann som
bidro til at det moderne Tyskland ikke har blitt
som Oscar i «Blikktrommen».
Berlin er i dag Europas kulturelle hovedstad.
Nær sagt uavhengig av kunstform, fører alle
veier til Brandeburg. En by etter den gamle borgermesterens
hjerte. Man kan liksom se for seg
Brandt med sigaretten limt i munnviken ved kafébordene
i Kastanienallé; på utendørskino i en
bakgård i Friedrichshain eller ruslende mellom
sementblokkene ved minnesmerket over jødeutryddelsen.
Og det gjør han på sett og vis. Willy
Brandt lever videre gjennom den liberale, inkluderende
og muliggjørende stemningen som i dag
gjør at unge fra