EU forbereder en global strategi for et Europa i krise. Det ser ikke bra ut.
DAGENS NÆRINGSLIV 27.04.2016
Den europeiske union trenger handlekraft, eller i det minste å gi inntrykk av handlekraft. Hangen til å håndtere kriser snarere enn å løse dem har gjort at EU er salet med byrder som, i sum, undergraver tilliten til prosjektet. Dette var tema under sikkerhetskonferansen Globsec. Det årlige møtet i Bratislava er blitt hva sikkerhetskonferansen i München en gang var – en sikkerhetspolitisk møteplass for diplomater, politikere, eksperter og industri.
Mens et kvelende sikkerhetsoppbud og galopperende politisk korrekthet har forringet München-møtet, er Globsec forfriskende frilynt. Altså ikke noe lett publikum for EUs utenriksmogul Federica Mogherinis sendebud. De var kommet til Bratislava for «å lytte». EU ønsker innspill til den nye «globale sikkerhetsstrategien» som kommer i juni. Eller vil den det? Datoen ble utsatt fordi den sammenfalt med den britiske folkeavstemningen om EU-medlemskap.
Utsettelsen ble begrunnet med at dersom britene stemmer nei til EU, vil strategiøvelsen kunne få unionen til å fremstå som «verdensfjern». Kvalte smil rommet rundt. Til alt uhell synes ikke denne tanken å prege strategiens innhold. Konklusjonen er alt skrevet: EU må fortsette å gjøre det den gjør – og det den gjør er viktig. Journalistene rundt bordet ble henstilt om å forklare dette til folkene der hjemme.
En realist ville brukt strategien til å annonsere at EU står rede til å forsvare borgerne mot negativ globalisering – fra terror til økonomisk ulikhet. Det ville vært populært. Men EU er ikke der. Strategien vil – om traileren er noe å gå etter – foruten ord som rimer «Rebuild, Restore, Reconnaissance: Protect, Empower, Select» – dreie seg om «juropian valjus» – som selv briter nå ubevisst uttaler med tysk aksent. Vage verdier skal tjene som substitutt for klare interesser.
En journalist ba om at «europeiske verdier» nevnes så lite som mulig, siden slovaker ikke forstår hva det betyr. En annen spurte om dette virkelig er en strategi, hvorfor holdes den da ikke hemmelig? En tredje ville vite hvorfor EU trenger en global strategi, når vi står til halsen i regionale utfordringer? Og ville migrasjonsbølgen defineres som en trussel? EUs utsendte mente dette var gode spørsmål.
I en annen sesjon forklarte en EU-representant at terror ikke er problemet, ei heller eurokrisen eller migrasjonskrisen. Problemet er «populisme» – en bred kategori som nå omfatter regjeringen i en rekke EU-land. Dette kan vise seg skjebnesvangert. Mens kong Haakon valgte å være også «kommunistenes Konge», har EU definert seg i opposisjon til populistene. Slik fremstår EU som motstander av en stadig større andel av sin egen befolkning, etter svensk modell.
Problemet er at de fleste europeere er mer knyttet til sine respektive nasjonalstater enn til drømmen om Europa. EU ble solgt inn som løsningen på utfordringer som er for store for nasjonalstaten. Når europeisk integrasjon sliter med å løse kriser den delvis selv har skapt, var det ventelig at enkelte vil ønske mindre integrasjon, mens andre vil kreve mer. I et EU hvor forholdet mellom de styrende og de styrte er som det mellom rytteren og gampen, vil den ene få sår skulder og den andre en sår rygg – uten at noen kommer dit de ønsker å gå.
I Bratislava var entusiasmen for EUs globale ambisjoner begrenset. Mange sliter med å forstå hvorfor unionen i en kontekst av krig i nærområdene, ukontrollert innvandring, terrorangrep og et truende Russland bruker sine knappe ressurser på enda et strategidokument. Ikke når EU synes mindre opptatt av å forme utviklingen enn å finne beroligende ord til å beskrive den.
Da den første Europeiske sikkerhetsstrategien kom i 2003, ble mange positivt overrasket over hvor meningsbærende teksten var. Siden EUs utenrikspolitikk var ung, ventet alle på hva ordene ville bety i praksis. Ikke stort, skulle det vise seg. Den respekterte lSE-professoren Karen Smith konkluderte nylig at selv primus motor Frankrike har mistet interessen. EU har skuffet i sin evne til å forme nabolaget. Sumtotalen av EUs tilkortkommenhet er på utstilling i det dysfunksjonelle Kosovo.
Naturligvis er ikke alt svart. EU var delaktig i atomavtalen med Iran, den drev frem den globale klimaavtalen og Kosovoforhandlingene går fremover. Som andre regimer under press skylder EU sine vansker på ytre fiender og dårlig kommunikasjon: russisk propaganda og tabloide medier. løsningen er derfor ny retorikk, ikke ny politikk. Som ofte med lytteøvelser, syntes det egentlige målet å kooptere; å sørge for at tilhørerne blir bærere av budskapet. Under innspillsrunden satt EUs representanter med havfruesmil. De tok ikke notater.