De nye aksemaktene

USA skuer en fremvoksende allianse mellom Russland og Kina som ikke finnes.

Dagens Næringsliv 14.11-2018

Amerikansk etterretning har talt. Hovedtrusselen mot USA og landets allierte er ikke lenger islamsk terror, men Russland og Kina som sammen «ønsker å forme verden i samsvar med deres autoritære modell». Dette er kjernen den nye nasjonale forsvarsstrategien (NDS).

USA skal fra nå av fokusere på «strategisk rivalisering mellom nasjoner» og mindre på humanitære kriger. Sett under ett utgjør Beijing og Moskva den motvekt USA har manglet etter Den kalde krigen. Begge nyttiggjør seg det geopolitiske vakuumet som har oppstått under de to siste presidentene.

USAs svekkede vilje til å bære den liberale verdensordenen synes å oppmuntre opportunisme. Det pågår virkelig en global omfordeling av makt og innflytelse. Kina annekterer Sør-Kinahavet i sakte film, mens Ett belte, én vei-prosjektet skal sørge for at alle veier i fremtiden leder til Beijing.  

Russland gjenetablerer gradvis Sovjetsfæren som sin interessesfære gjennom vise at de evner å motstå Vestlige sanksjoner og press. På kort tid har Russerne kapret Europas strategiske nabolag. Fra Iran til Tyrkia og gjennom Midtøsten har Russisk innflytelse vokst mens EUs har blitt svekket.

Så, Russland + Kina = sant? For over hundre år siden definerte den britiske strategen Halford Mackinder Eurasia som sentrum i internasjonal politikk. I «heartland-teorien» hevdet han at den som kontrollerer den Eurasiske landmassen, vil ha verdensherredømme.

Forholdet mellom bjørnen og dragen havarerte i 1961. Bruddet var dypt fordi det flettet grensetvister, kommunistisk teologi, økonomiske uenigheter og dårlig kulturell kjemi. Dette er nå glemt. Avholdsmannen Putin er så ivrig på gode relasjoner at han skåler i sprit med Xi.

De to landene deler en verdensanskuelse hvor retten til ikke-innblanding og motvilje mot Amerikas globale lederskap står i sentrum. De to landene koordinerer sine standpunkter i FNs Sikkerhetsråd, som er i ferd med å bli like fastkilt som under Den kalde krigen.

Gjennom å bygge opp internasjonale parallellsamfunn søker Russland og Kina å svekke Vestlig innflytelse. Russlands eurasiske union og Kinas shanghaigruppe (SCO), er ment å utfordre det vestlige systemet militært og politisk, men først og fremst økonomisk.

Forsøk på å undergrave dollarens rolle som verdens handelsvaluta har så langt mislyktes, men Kina har tilegnet seg mye av Vestens produksjonskapasitet og teknologi. Russland har hatt hell med å undergrave Vestlige eliters definisjonsmakt i informasjonskrigene som pågår i nettmediene.

Moskva og Beijing leder innen cyberkrigføring. Begge innhenter økonomisk, politisk og militær etterretning over alt, men ingen steder med større entusiasme enn i Europa. Begge land oppdaget at det har få konsekvenser å ta seg til rette. Europas liberale eliter er for svake, eller naive, til å verge seg.

Verdier inspirerer i utenrikspolitikken, men interesser avgjør. Og det er interesser som skapte aksen Beijing-Moskva. De to deler vennekrets, land som Venezuela og Nord-Korea. Begge har lånt ut store summer til illiberale regimer og minnes med gru at USA nullet Iraks gjeld til Russland i 2003.

Både Kina og Russland er nå under USA-ledede sanksjoner som lyskestrekker økonomisk vekst. Begge jukser med offisiell statistikk. Få tror på Rosstat når de påstår at Russisk økonomi vokste med 2.3 prosent i 2018.

Kina offentliggjorde i forrige uke tall som viser at mengden eksporterte varer falt med hele 21 prosent når vi sammenligner februar 2018 med februar 2019. Fallet minker bekvemt handels(u)balansen med Amerika, et nøkkelpunkt i de pågående forhandlingene om USAs straffetoll mot kinesiske varer.

I 1972 slo Nixon en kile mellom de eurasiske landmaktene. Da som nå er Kina pluss Russland en rival som selv Amerika må ta på alvor. Derfor forbereder USA seg nå på «langsiktig strategisk konkurranse» mot de to. Og Norge ventes å gjøre det samme, for det er ikke rom for nøytrale allierte.

Til alt hell er Moskva-Beijing et liksomekteskap. Kineserne mener de reiser raskest alene og Russland stoler ikke på kineserne. Putin hadde håpet at Kina ville avhjelpe de økonomiske ringvirkningene av sanksjonene han pådro seg med Krim-okkupasjonen. Men nei.

Anthony DePalma viser i boken «The man who invented Fidel» (2006) at Kuba ikke nødvendigvis ville slutte seg til Sovjetblokken, at amerikanerne som presset Castro i armene på Moskva. Det ville være særs uheldig om det samme skjedde igjen, at USA nødvendiggjør et eurasisk tvangsekteskap.

I en slik situasjon kan litt norsk brobygging være nyttig. Ap-leder Jonas Gahr Støre uttalte til Klassekampen (02.03.19) at «Norge har vært for passiv overfor Russland de siste årene». Han løfter frem Finlands engasjement som et alternativ. Det har han rett i, uansett hva utenriksministeren måtte mene.