Willy Brandt nyter en stor og økende popularitet.
I Berlin blandes trangen til en lykkelig fremtid med et snev av nostalgi for den vanskelige fortiden. Kansleren som ble tvunget til å gå av i 1974 er blitt en del av denne tidsånden. Han er blitt den skalaen som tyske politikere uunngåelig måles opp mot: Er han – eller hun – en Willy Brandt?
I Peter Merseburgers biografi, som dessverre bare er oversatt til dansk, beskrives Willy Brandt som «en mand med mange stationer og anskuelser: venstresocialist og revolutionær, koldkriger og frontbyskommandant samt kansler for østpolitikken og for forsoning.» Ja vel. Men hvorfor velger det gjenforente Tyskland seg Willy Brandt foran markante ledere som Konrad Adenauer og Helmut Kohl?
En uformell spørreundersøkelse blant mine studenter blottla en entydig tendens: De unge vet lite om sosialdemokraten som ble gjort fedrelandsløs av Hitler, som måtte flykte fra Norge foran den tyske invasjonsstyrken, som vendte tilbake til Berlin i norsk uniform og senere tjente ni år som Vest-Berlins borgermester. Han som ble utenriksminister og kansler og returnerte til Norge, denne gang for å hente nobelprisen for sin forsoningspolitikk overfor kommunistblokken.
Pussig nok husket heller ingen borgermesteren som stod ved siden av da John F. Kennedy med umiskjennelig amerikansk schwung erklærte «Ich bin ein Berliner». I Berlins røde rådhus er nå Klaus Wowereit borgermester. Han vokste opp i Berlin under Brandt, og er i dag en av Tysklands mest profilerte politikere. Wowereit spiller på likhetene med Brandt. Bill. mrk: Kjekke, fedreløse sosialdemokrater fra trange kår som ser uformelle ut i dress. På hjemmesiden hans står det at Wowereit takker Brandts skolepolitikk for at han i det hele tatt fikk en høyere utdannelse.
Skal man se nærmere på det samlede Tysklands selvbilde kommer man ikke forbi en knelende skikkelse på en betongtrapp i Warszawa. Den 7. desember 1970: Med dype furer i det brede, alvorlige ansiktet går Vest-Tysklands kansler mot minnesmerket over de utryddede jødene fra Warszawa-gettoen. Et øyeblikk står han der, hodet bøyd. Så synker Willy Brandt i kne. Det var som om man kunne høre verden gispe.
En lignende kanossagang hadde ikke Tyskland sett siden, vel – Kanossa. 48 prosent av vesttyskerne stemplet gesten som «overdrevet» i en meningsmåling kort etterpå. Her ligger et viktig spor til Brandts sterke posisjon i dagens Tyskland: Historien har gitt ham rett. Den jødiske forfatteren Stephan Zweig skriver om «stjernestunder», øyeblikk hvor ett menneske – én handling – endrer historiens gang. Knefallet på ruinene av den jødiske gettoen kan simpelthen ikke overvurderes.
Som glødende antinazist var Brandt ikke personlig ansvarlig for jødeutryddelsen. Likevel tok han det tredje rikes forbrytelser på sine og det moderne Tysklands skuldre. Willy Brandts omstridte bok «Forbrytere og andre tyskere» kom ikke ut på tysk før i 2007. Willy Brandt brøt flere av tabuene i tysk politikk. Han godtok anneksjonen av de tyske områdene i øst. «Vi gir ikke bort noe som ikke ble gamblet bort for lenge siden,» sa Brandt. Mange drømte om at områdene som de var blitt fordrevet fra, på et eller annet vis skulle finne veien tilbake.
Med Brandt oppstod et nytt Tyskland. En nasjon i to stater. Mer enn noen annen kansler bidro Willy Brandt til å forløse Tysklands vanskelige fortid. Uten dette arbeidet spørs det om Tysklands gjenforening ville vært mulig. Selv hans svakheter og nederlag bidrar til å bygge myten rundt ham. I ettertid tilgir man ham at han var både tørst og kvinnekjær. Også hans politiske endelikt har noe storslagent over seg. Da den personlige sekretæren Günter Guillaume i april 1974 ble avslørt om DDR-spion. rev han kansleren med seg i fallet. Mens gamle nazister gjorde gode karrierer i det vesttyske økonomiske miraklet, valgte Willy Brandt å falle på sverdet mens den kalde krigen hvinte rundt hushjørnene.
Nobelprisvinneren Günter Grass, som var våpendrager og taleskriver for Brandt, skrev i «Blikktrommen» om en liten gutt som blir forkrøplet i oppveksten og som lever og utvikler seg parallelt med Tyskland i etterkrigsårene. Brandt og Grass delte drømmen om et Tyskland som på tross av alt hadde en fremtid. Willy Brandt døde i 1992. En mann etter det moderne Tysklands selvbilde: sosial, fremadskuende, ikke-dogmatisk og fremfor alt forbannet menneskelig. En mann som bidro til at det moderne Tyskland ikke har blitt som Oscar i «Blikktrommen».
Berlin er i dag Europas kulturelle hovedstad. Nær sagt uavhengig av kunstform, fører alle veier til Brandeburg. En by etter den gamle borgermesterens hjerte. Man kan liksom se for seg Brandt med sigaretten limt i munnviken ved kafébordene i Kastanienallé; på utendørskino i en bakgård i Friedrichshain eller ruslende mellom sementblokkene ved minnesmerket over jødeutryddelsen. Og det gjør han på sett og vis. Willy Brandt lever videre gjennom den liberale, inkluderende og muliggjørende stemningen som i dag gjør at unge fra hele verden flokker til den tyske hovedstaden.