Emanuel tar sjansen

Dagens Næringsliv 13 Oct 2019

Den franske presidentens undergraving av NATO… er ment å undergrave NATO

Denne våren hadde jeg æren av å bli invitert til å forelese ved Sorbonne på mitt akademiske kjernefelt, europeisk forsvarssamarbeid (CSDP). Forelesningsserien var initiert av den franske presidenten og hadde som mål å forklare hvorfor initiativet ikke har lyktes bedre, hva må gjøres?

Mitt innlegg var ikke gnistrende på andre vis enn at jeg påpekte at det hovedårsaken til at CSDP står skraper bortover flystripen uten å nå take-off-fart, er NATO. Aldri i menneskehetens historie har så troverdige sikkerhetsgarantier kostet så lite.  USA er et verdenshav unna.

Naturligvis hjelper det ikke at EUs bysantinere har endret seg forsvarsfeltet slik de tilnærmer seg alt, som en politiko-byråkratisk øvelse, ikke en geopolitisk. EU har aldri klart å artikulere hva denne millitærmakten skal brukes til – eller mot hvem. De skal forsvare verdier, sier de.

Jeg påpekte også at dersom det skulle være noen sjanse for at CSDP skal bli en maktfaktor vil Frankrike måtte ta lederskap og gjøre det med tysk pengemakt. Build an army and make Germany pay for it, som Trump ville sagt.

Da Macron erklærte NATO «hjernedød» i et intervju med The Economist (9.11) kom det ikke som julekvelden på kjerringa i Victoria terrasse. UD visste at «Frankrike vil prøve å knekke NATO,» som en kilde sa det. De frykter at Macron vil orkestrere en krise under toppmøtet i London 3. desember.

Franske kilder som arbeider ved Fondation pour la recherche stratégique er mindre konspiratoriske. En som har arbeidet med Macron mente «Han har mistet bakkekontakten, dette er overmot.» Før spiste Macron ofte lunsj med akademikere, sjeldnere nå.

Så la oss se, hva er det Macron selger her? For det første skal vi tro ham når han påpeker at Trump og kurderne har vist at USA ikke lengre tar Europeerne med på samråd i spørsmål som angår oss. Han har liten interesse for Europas sikkerhetspolitiske utfordringer. Trump vil bare at vi betaler mer.

Macron er urolig over at Europa mangler en sikkerhetskultur som gjør at vi ikke har kontroll med den teknologiske infrastrukturen. Han påpeker også at Europa alt bruker nok på forsvar til å ta vare på seg selv. Han mener fremtiden er maktpolitikk og at Europa må forberede seg på uår.

Resten av resonnementet er velkjent for de som har fulgt dette. Siden De Gaulle har Frankrike ment at Europa bør ivareta Europeisk sikkerhet. Den ‘strategiske autonomi’ Macron etterlyser fikk franskmennene inn i Saint Malo-erklæringen da Frankrike og Storbritannia kickstartet CSDP i 1998.

Og britene er kanskje svaret på ‘hvorfor nå’? Britene forlater EU med løfter om å støtte CSDP som før, men det er omtrent like sannsynlig som å kjøpe time-share med exen etter den stygge skilsmissen.

Her ser Macron sin sjanse. Han vet at Frankrike ikke kan balansere Tyskland i EU i økonomisk forstand. Og i stedet for å synke ned på nivå med Spania, Italia og Polen satser Frankrike på det ene feltet de er Tyskerne overlegne: De er nå EUs eneste militære stormakt.

Tyskland verken kan eller vil bli Europas gendarm. De har bundet sin forsvarsindustri med regler som gjør det vanskelig å selge dem til noen som kan tenkes å bruke dem. Dette frustrerer Frankrike som mener utviklingskostnader må oppveies av eksport. 

Og med Britene ute av regnestykket er Frankrike det eneste troverdige alternativet som den ‘rammeverksnasjonen’ som enhver allianse trenger. De har de store båtene, flyene, satellittene og missilene – og de har den strategiske kulturen og den diplomatiske tyngden.

Dette forklarer hvorfor EU i etterkant av eurokrise, migrasjonskrise og Brexit ofte – og fornuftstridig – har snakket om forsvarssamarbeid som det nye prosjektet som skal få fart i integrasjonsprosjektet. Fornuftstridig fordi det er tilnærmet null etterspørsel etter noen Europahær.

For noen år tilbake redigerte Geir Lundestad en bok med tittel ‘Just another major crisis’ om NATO og Irak-krigen. Der ble det påpekt at NATO siden 1949 ikke hadde sett et tiår uten noen stor krise. Men alliansen består. Fordi den leverer så mye mer enn den koster. For alle allierte, også USA.

Nå er USAs oppmerksomhet rettet mot Asia og Trump søker å tvinge fram en ny byrdefordelig. Ikke for dramatisk: Han vil at medlemmene ser på å bruke 2 prosent av BNI på forsvar som et minstekrav. Europeerne lovet Obama å gjøre så innen 2024. Få har planer om å faktisk levere. Det gjør Trump sur.

Jeg traff nylig en av Trumps støttespillere i New York. Han mente at Trump nok ikke engang vil møte opp til NATO-toppmøtet. «Det er midt i riksrettssaken der hjemme og dessuten har britene alt signalisert at de helst ikke vil ha ham på besøk midt oppi parlamentsvalget».

Kombinasjonen av et Tyrkia på krigsstien, en amerikansk president som nedvurderer fordelene med NATO og en fransk president med skumle planer bli farlig. For oss vil det å bytte NATO med CSDP være som å bytte familiens stasjonsvogn med en sykkel. Norges nasjonale interesse er truet.