DAGENS NÆRINGSLIV 28.05.2014
Europaparlamentsvalgene viser avgrunnen mellom velgere og det liberale sentrum.
Fire nye høyrepartier gikk seirende ut i sine respektive lands europaparlamentsvalg.
Det er nevneverdig, siden det skjedde i to av de såkalte «EU-3», Europas mektigste stater. I Frankrike vant Front National, og i Storbritannia ble UK Independence party størst.
Det samme skjedde i Danmark, mens Ungarns Jobbik kom på annen plass med 14,7 prosent og Gyllent Daggry i Hellas kom inn som det tredje største partiet med 9,4 prosent.
Der ble venstreradikale Syriza valgets seierherrer.
EU-motstandere til høyre og venstre kan tilsammen ha vunnet omtrent en fjerdedel av setene i Europaparlamentet.
Blant de etablerte partiene går debatten om hvorvidt velgerne har gått fra vettet, eller om de er blitt villedet. Mange spør seg om demokrati virkelig er en god idé, når velgerne er så dumme?
Det er en rørende enighet i sentrum om at valgresultatet ikke må få påvirke EUs politikk.
I sin siste valgdebatt avslørte lederne for de to største partigruppene – sosialdemokratene i S & D og konservative EPP – at de kan komme til å danne en «Großkoalition», en storkoalisjon for å marginalisere den euroskeptiske blokken i parlamentet.
Hvorfor virker nykommerne så samlende på sine motstandere? Antipatien mot «høyrepopulister », det styggeste skjellsordet i EU-ordboken, trumfer eldre høyre-venstre-skillelinjer mellom konservative, liberale og sosialdemokrater. Noe av svaret ligger i liberalismens triumf. De tre ideologiene er i sine opprinnelige inkarnasjoner vanskelig å forene. Bak de gamle partinavnene har høyrevenstreaksen stille gått i oppløsning. Den korresponderer ikke med vår tids politiske bruddlinjer.
I sentrum er alle liberale. De falbyr, i praksis, den samme politikken. Og det vet velgerne.
Mens opposisjonen mot den liberale orden tradisjonelt har kommet fra venstre, har de fleste sosialdemokratene lagt Marx på hylla og gjenoppfunnet seg som sosialliberale partier.
Enkelte vil kanskje si at Tony Blair forgiftet brønnen. Idetørken som preger den norske venstresiden, er representativ for mange europeiske land. I stedet har liberalismens utfordrere tatt form av det som kanskje kan kalles «folkelig konservatisme». De er dypt skeptisk til EU. Kan hende med rette. Det er legitimt å være mot en føderasjon hvor nasjonalt folkestyre erstattes av et Brussel.
Brytningen mellom liberale og konservative krefter setter
■ folkets velferd opp mot liberalismens vektlegning av individuelle rettigheter og overnasjonal integrasjon
■ kamp for nasjonens overlevelse opp mot liberalismens doktrine om fri flyt
■ identitetspolitikk opp mot verdipolitikk
■ politiske valg opp mot liberalismens tro på markedet.
De er også mistroiske til «juridifiseringen» av politikken, hvor stadig filer lovfestede rettigheter forvaltet av jurister avskjærer evnen til å påvirke viktige felt som innvandringspolitikken.
Folkevalgtes makt i europeiske land har i senere år smuldret opp som en følge av integrasjon og globalisering.
Politikken syntes å ha glidd utenfor de folkevalgtes rekkevidde.
Mange år med statssponset EU-idealisme og nedvurdering av det nasjonale synes bare å ha økt følelsen av fremmedgjøring.
Mange velgere føler at de mangler representasjon. De er usikre på hvem som skal beskytte dem i en globalisert verden som virker truende.
Dette er hovedårsaken til at nasjonale eliter har mistet grepet på velgerne.
Det er også en viktig årsak til mistroen mot EU i de brede lag.
For hvorfor sette bort folkestyret til Brussel? Fordi det lønner seg. Hvorfor akseptere frihandel som fører til tap av jobber? Fordi det lønner seg.
Hvorfor godta kontinuerlig masseinnvandring? Fordi det lønner seg. Men hva hvis det ikke lønner seg? Da vil slutningene som er stablet oppå dette fundamentet vakle.
Etter år med stagnasjon ser mange velgere på EU som problemet, ikke løsningen.
Det er en brokete gruppe partier som nå reiser til Strasbourg for å tale Brussel midt imot. De forenes i sin antipati mot EU, og lite annet. De er ingen enighet om alternativ til integrasjon.
På kort sikt vil ikke valgresultatet få store konsekvenser. Det kan tenkes at et svekket Europaparlament ikke vil makte å oppnå sin ambisjon om å få innsette kommisjonens president.
Stigende misnøye i mange medlemsstater over Europaparlamentets makthunger peker hen mot en opprivende investiturstrid i månedene som kommer.
Det store spørsmålet nå er hvorvidt de etablerte partiene vil ta til seg den nye høyresidens agenda. Konservative partier i Frankrike og Storbritannia har forsøkt, så langt uten hell. Kanskje fordi velgerne er vant til å bli «dialoget» av politikere som er interessert i deres stemme, men ikke i deres meninger.
Paradoksalt nok synes forsøk på å marginalisere de nye høyrepartiene bare å gjøre dem sterkere. I så måte kan europaparlamentsvalgene være et forvarsel om et jordskjelv i europeisk politikk.