Lov og Rettferdighet er så mangt

Dagens Næringsliv 19.02.2018

Første bruk av EU-traktatens Artikkel 7 vil vise om den er granat, eller kinaputt.


Internasjonale institusjoner stiller krav til stater som søker medlemskap, ofte krav om å respektere menneskerettigheter, rettstat og demokrati. Men hva om viljen til å bevare disse svekkes når medlemskapet vel er i boks?

Ikke stort, er vanligvis svaret. Den semi-autoritære Tyrkia ville aldri sluppet inn i NATO i dag, uten at det koster dem medlemskapet. I FN befolkes Menneskerettighetsrådet av stater som bryter menneskerettighetene i industriell skala.

Slik er det ikke med Den Europeiske Union. EU er den mest gjennomgripende form for internasjonalt samarbeid. Unionen kan bestemme krummingen på agurken din. Hvis det er noen som skulle kunne tvinge et avvikende medlem til å endre oppførsel, så er det EU.

Ikke minst fordi respekt for menneskerettigheter, rettstat og demokrati er det nærmeste vi kommer «poenget med EU», det er hva unionen snakker om i festtaler og i medlemskapsforhandlinger.

Dessuten har EU i Lisboa-traktaten fått en tydeligere Artikkel 7, som skisserer hva som skal skje med de som bryter med ‘europeiske verdier’.  Jeg skriver dette i anførselstegn siden honnørordene i traktaten er vidåpne for fortolkning.

Denne kom på plass etter at et forsøk på å sette Østerrike i karantene etter valget i 2000, rant ut i sanden. Det ble klart at EU manglet effektive mekanismer for å avstraffe Østerrikerne for å ha stemt det høyrepopulistiske partiet FPÖ til makten.

Artikkel 7 er et potensielt mektig våpen. Dersom en stat finnes å ha brutt med Europeiske verdier, kan det få sin stemmerettigheter suspendert. Det spekuleres også i om medlemmet kan få overføringer fra EUs felles budsjetter beskåret. Dette er mer omstridt men også mer aktuelt nå som Britenes uttog gir mindre penger i felleskassen og noen må få mindre.

Det er Polen som er i EUs søkelys. Siden det nasjonalkonservative Lov og Rettferdighetspartiet (PiS) overraskende kom til makten i 2015 har partiet søkt å reformere landets rettssystem på en måte som svekker domstolenes uavhengighet.

Dette er ingen liten sak. Demokratiets største styrke, er dets uavhengige institusjoner. Domstolene skal gi rammene for den utøvende makt. Det er all grunn til å uro når PiS fyller landets høyesterett med sine likesinnede.

Sett fra vest, er dette en grei sak. Warszawa skal få kunngjort konsekvensene av å fortsette på veien de har valgt, så kan de velge å snu, eller lide konsekvensene. Men så enkelt det er ikke. Mange demokratier, USA blant disse, har politisert høyesterett.

Og i Europa er det en vanlig innvending at EU-domstolen (ECJ) i praksis er politisert med overvekt av liberalere som fortolker traktatens generelle ordlyder til mer EU, alltid mer EU. Er det unaturlig å kjempe om sammensetningen av domstoler som avgjør politiske spørsmål?

EU foretrekker derfor å se kampen om Polens institusjoner som et juridisk-administrativt anliggende. Det EU-skeptiske PiS ser det som et politisk spørsmål om selvråderett. De kan finne på å gjøre en strid med EU til kjernen i valgkampen for 2019, og de kan vinne på det.

I Øst-Europa skaper prosessen mot Polen uro. Mange uroes av utviklingen i Polen, men frykter også presedensen som faktisk bruk av Artikkel 7 kan medføre. Østeuropeerne har nektet å akseptere omfordelingsmekanismen for asylsøkere som EU tvang gjennom i 2015, nettopp fordi de frykter at å gi lillefingeren, er å gi hele hånden.

Derfor vil Ungarn trolig sikre at Polen ikke får suspendert sine stemmerettigheter, da et slikt trekk vil fordre tilslutning fra alle andre medlemsland.

Artikkel 7 er altså et tveegget sverd. Dersom EU ikke får Polen til å skifte kurs, vil det være et signal om at Unionen ikke evner å forsvare europeiske verdier i praksis, men dersom strategien med å presse Polen til å endre politikk ved å true uten å faktisk straffe lykkes, vil EU komme styrket ut av striden med en av sine medlemsstater.

Og det er tegn til at de innledende fase av Artikkel 7 – som alt har pågått i to år – har isolert Polen såpass innad i EU, at man leter etter et kompromiss. Polens nye statsminister Mateusz Morawiecki vil ‘re-sette’ forholdet til EU med dialog og diplomati. Men han har ikke snudd. Det kan endre seg når forhandlingene om EU-budsjettet for 2021-27 starter senere i år.