NATO har et Ukraina-problem

Minerva 20 november 2023

NATOs videre skjebne er knyttet til utfallet i Ukraina. Dersom Europa ikke klarer å vise samhold, kan USA revurdere sitt videre engasjement.

Bak nyhetene som kommer ut av Ukraina, danner det seg en stadig sterkere oppfatning om at dersom NATO ikke lykkes i å hjelpe ukrainerne med å slå Russland militært, vil det kunne innebære slutten for alliansen i sin nåværende form.

La meg forklare hva som ligger bak dette perspektivet og skissere hvorfor det er i Norges interesse å beholde NATO som det var.

Grunnene til at en nordatlantisk allianse i dag har blitt det uerstattelige rammeverket for å understøtte Ukrainas forsvarskamp mot nabolandet Russland, er komplekse. Det kan være på sin plass å minne om at årsakene ikke primært er å finne i Ukraina.

NATOs politiske relevans ligger på vektskålen. Dette på tross av NATOs mange fortjenestefulle sider, blant annet forsvaret av medlemsstatene. Men det ydmykende nederlaget i ISAF-operasjonen i Afghanistan gjorde mer skade enn noen er villig til å erkjenne.

NATO kan overleve nær sagt ethvert tilbakeslag unntatt ett: Hvis USA trekker tilbake sin støtte, vil organisasjonen miste sitt eksistensgrunnlag. Dette fordi USA er NATOs fremste sikkerhetsleverandør.

De resterende tretti medlemmene avhenger i større og mindre grad av USA. Ikke bare for sin nasjonale sikkerhet, men også for internasjonalt lederskap. Så hva krever USA tilbake for å fungere som garantist for europeiske staters sikkerhet?

Vel, i noen grad er lederrollen – hva Geir Lundestad elegant kalte «Empire by invitation» – takk nok i seg selv. Men det er ikke tilstrekkelig. Grunnen til at sterke krefter i USA ser på Ukraina som en avgjørende test for om NATO er liv laga i sin nåværende form, ligger tilbake i tid.

Vi må helt tilbake til 1949, året da NATO ble grunnlagt. Fra starten av hadde alliansen en sterk ideologisk komponent. Det handlet ikke bare om forsvar av territorium, men også om forsvar av verdier.

Fordelene ved rettsstaten, liberaldemokratiet og menneskerettighetene – hva Janne Haaland Matlary kaller «treenigheten» i moderne vestlig politikk – stod uten tvil frem i et klarere lys ved å ha stalinisme som en alternativ samarbeidsmodell.   

Slutten på Den kalde krigen var et øyeblikk for triumf, men også for ettertanke. Hva ville skje med alliansen etter at trusselen den var blitt skapt for var blitt avverget? I Washington argumenterte nå enkelte for å legge ned NATO og la europeerne seile sin egen sjø.

I Europa var lederne enstemmige i sine invitasjoner: USA måtte bli. Hegemoni hadde løst Europa fra mønstret av sykliske kriger. Sikkerhetsgarantiene kostet lite, de var rørende billige. USA bærer mesteparten av forsvarsbyrden. Både George Bush den eldre og Bill Clinton nølte.

De jugoslaviske borgerkrigene avgjorde saken. Det viste seg å være et gap mellom europeernes retoriske fredsengasjement og evnen til å holde fred i sitt eget nabolag. Da USA brukte NATO til å sette et endelig punktum i Kosovo i 1999, begynte en ny æra for alliansen.

I årene 2001-2021 så det ut til at intervensjonisme kunne gi ny mening til NATO. De som hadde håpet det ville styrke NATO med klarhet, struktur, vokabular og agenda, ble skuffet. Det er en grunn til at det ikke finnes noen monumenter over krigene i Libya og Afghanistan.

Russlands okkupasjon av Krim i 2014 fikk politikere i mange land til å komme i hu fordelene ved forsvarsalliansen. Dette handler ikke bare om at USA sparer oss store forsvarsutgifter, men også at hvis verdens demokratier ikke står samlet, vil vårt styresett stå svakere.

Kombinasjonen av europeernes nyoppdagede vilje til å vise enighet med USA, og en voksende erkjennelse i Washington om at selv den mektigste trenger allierte, gjorde at man var på utkikk etter et prosjekt som kunne vise fornyet samhold etter ISAF-misæren.

Dette prosjektet ble Ukraina. Her kom de elementene som hadde skapt alliansen sammen. Støtten til Ukraina har FN-mandat og det var også rettet mot en arvefiende.

I Ukraina kunne europeerne få vise evnen til samhandling i form av våpenstøtte, sanksjoner og felles diplomatisk front mot en fredsbryter. Krigen samlet – innledningsvis – NATO. Og det ga amerikanerne sjansen til å kaste av seg noe av ydmykelsen fra Kabul.

Ukraina er viktig på grunn av hva landet representerer for NATO. Det er også viktig fordi det handler om å forsvare de verdiene som vestlige demokratier holder høyt mot maktbalanse-politikk. Utfordringen er at seier og uavgjort vil ta lang tid og koste mye penger og blod.

Mer enn enkelte er villige til å avse, viste det seg i 2023. Om nøkkelallierte som Tyrkia og Polen trekker seg og lar USA og Ukraina-flaggveiverne med Norge i spisen sitte med regningen, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for Amerikas syn på NATO.  

Dersom Ukraina-krigen ender i nederlag vil det være politisk opportunt for amerikanske ledere å gi europeerne skylden, slik de gjorde etter Kosovo-krigen. De vil si at USA løftet tungt, mens sendrektige europeere bidro altfor lite, selv om dette var i deres eget nabolag.

Et nederlag i Ukraina vil være et stort prestisjenederlag for NATO. Dessverre vil ikke det føre til noen grad av selvrefleksjon. Kabul viste at vi har sluttet å lære av egne feil. Dette er grunnen til at europeerne ikke innser hvor tett Ukraina er knyttet til vår nasjonale sikkerhet.

Mange allierte trakk et lettelsens sukk da Trump tapte presidentvalget i 2020. En grunn var at et mindretall av allierte vil nå Wales-målet om å bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt på forsvar. Mange fryktet Trump ville torpedere alliansen i 2024, som var fristen.

I 2024 er det valg i USA. Det er tenkelig at Trump vinner. Dersom han velger Tucker Carlson som visepresident, ligger NATO dårlig an. Carlson er kritisk til alliansen. Derfor er det viktigste – om NATO lykkes eller feiler i Ukraina – at de allierte gjør det sammen.