Da ankerkvinnen Eva Herman i september uttalte seg positivt om nazistenes familiepolitikk, mistet hun jobben på dagen.
Av Asle Toje
Dette er i lystbetont læring. Tysk film er nemlig inne i en gullalder. Tre av de største tyske kinohitene i det nye tusenåret handler om Øst-Tyskland. Mens De andres liv handler om en stasiagents kvaler, handler Good bye, Lenin! om en ung mann som prøver å skjerme sin slagrammede mor fra nyheten om Øst-Tysklands endelikt. I filmen Baader Meinhof møter vi Andreas og Ulrike som tar ungdomsopprør på dødelig alvor.
I filmene kommer referansene til det delte Tyskland som perler på en snor. Noen av dem er bitre, andre med et skjevt smil, og alle er nostalgiske. Filmene er del av et bredere mønster, ’ostalgi’ har blitt en fast innslag i tysk populærkultur. Ordet er en sammensmelting av det tyske ordet for øst og nostalgi og fungerer som en slags ikke-ironisk versjon av 70-tallskameratene.
Det er filmer med kjekk DDR-ungdom med 70-tallssveis på 80-tallet, det er paradeutstilling med DDR-regimets huskunstnere på nasjonalgalleriet, det er hyllemeter med livet i øst-bøker og -TV-programmer. Flere faste TV-sendinger beskjeftiger seg med trabanter, sosialistisk allsang og nudistleire. Der glemmes forurensningen og de folketomme byene. Den nedlagte industrien, de høye arbeidsledighetstallene og de lave vekstratene i øst forbigås også i stillhet.
Kultromanen Russerdisko av Vladimir Kaminer handler om en russisk innvandrer som kommer til Tyskland i 1990 og som søker tilflukt fra det virkelige Berlin gjennom den politisk korrekte DDR-læreboken Deutsches Deutsch zum Selbstlerner (Ekte tysk for selvstudier). I lærebokens idealverden skinner alltid solen, man «gehen ins Kino» og filmen er alltid «sehr gut» og Marx og Lenin våker over leseren som to snille onkler i kommunisthimmelen. På sett og vis er det dette Øst-Tyskland som har oppstått i ostalgien. Det er DDR slik som DDR skulle ønske at det var.
Renovasjonsprosjektet for å få de nye delstatene opp til vesttysk standard har fjernet de aller fleste tegnene på at landet noen sinne har vært delt. Et tegn på hvor total overtagelsen var et at man knapt noe sted kan se forkortelsen som var allestedsnærværende før 1989: DDR. Nå har de tre bokstavene gjort comeback som klesmerke.
I den nye filmen Der Bader Meinhof Komplex møter vi radikalerne i Rote Armee Fraktion som griper til terror for å vise folk at de lever i et undertrykkende samfunn. Historien om venstresidens terrorgruppe viser at Vest-Tyskland, i likhet med DDR, også var et samfunn med sterke motsetninger. Selv om regimet i øst understøttet aksjonene som til sammen krevde 34 liv, er det interessant at gruppens grunnleggere Andreas Bader og Gudrun Ensslin ikke så mot øst for inspirasjon. Sosialisme i praksis
tiltalte ikke de unge idealistene.
Bak nostalgibølgen ligger også en murrende visshet om at det samlede Tyskland ikke enda har funnet noen samlende idé. Nasjonalisme og patriotisme synes å bli stadig mer ømtålige temaer i landet mellom Oder og Rhinen. Da ankerkvinnen Eva Herman i september uttalte seg positivt om nazistenes familiepolitikk, mistet hun jobben på dagen. Til tross for alle «oppgjør» med fortiden har Tyskland enda til gode å forsone seg med sin egen historie.
Og det er her filmene om det delte Tyskland kommer inn. Naturligvis har ikke historiske dramaer noe å gjøre med virkeligheten. De forteller alltid mer om tiden de er laget enn den tiden de hevder å si noe om. Den er også del av den nasjonale bearbeidelsen av Den kalde krigen tyskere imellom. Det er enda langt igjen til at Tyskland og tyskere har et uproblematisk forhold til seg selv, men ostalgibølgen gir i alle fall innhold til terapifloskelen om at det er aldri for sent å ha en lykkelig barndom.