Dagens Næringsliv 21 Nov 2020
Terje Rød-Larsens fall markerer slutten på Norges største utenrikspolitiske triumf.
Det var den største suksess i Norges diplomatiske historie. I 1993 møttes palestinerne og israelerne til fredsavtale på plenen foran Det hvite hus. Med norsk hjelp syntes verdens mest uløselige konflikt, å nærme seg en forhandlingsløsning.
Det er i dag utbredt kynisme omkring Oslo-prosessen, også i Norge. Forskere med PhD i etterpåklokskap forteller oss at Israelerne aldri seriøst vurderte å gi opp land for fred, eller at palestinerne så prosessen som en avstikker på veien til å kaste Israelerne på havet.
Faktum er at prosessen kom svært nær å levere en tostatsløsning. Det ville ikke i seg selv vært noen garanti for stabilitet, men i dette nabolaget er kriteriene for suksess lave. Slik ble det ikke. Attentatet på Nobelprisvinner Yitzhak Rabin i 1995 var et tilbakeslag, ett av mange.
Palestinernes lederskap splintret til det ikke lengre fantes noen med tilstrekkelig legitimitet til å inngå vonde kompromisser. Israelsk politikk dreide mot høyre og de kreftene som mener freden best ivaretas gjennom endeløs okkupasjon.
I mellomtiden ble Oslo-prosessen et pop-kulturelt fenomen. I TV-serien Borgen rettferdiggjør den danske statsministeren sitt fredsengasjement med hva lille Norge hadde fått til. Hun sier «de lyktes nesten». Skuespillet «Oslo» fremstiller ‘den norske modellen’ som en rar blanding av overmot, vilje og whisky.
Fra Norges side handlet dette også om en ung og evnerik gruppe fredsmeklere som ville forandre verden. Pionerne var en fargerik gjeng regelbrytere: De minnet litt om de første oljedrillerne. Johan Jørgen Holst døde alt for tidlig, året etter den løfterike dagen på plenen foran Det hvite Hus.
Mona Juul steg i gradene til landets fremste diplomat, det er hun som nå skal representere landet i FNs Sikkerhetsråd. Terje Rød-Larsen hadde et mislykket innhopp i en mislykket regjering og kappet så fortøyningene til Norge. Han ble en grå eminense i FN og leder av et fredsinstitutt i New York.
I årenes løp forsvant mange av brikkene i fredsprosessen gjennom annekteringer og terroranslag. Israel var i en bekvem situasjon der land som Norge i praksis betalte for okkupasjonen og det palestinske lederskapet var tilfreds med at land som Norge betalte for korrupsjonen.
Begge sider trodde de kunne vente seg frem til en bedre avtale. Det var palestinerne som tok feil. For på 2000-tallet begynte protestene mot Israels politikk å avta i Europa, men også i araberverdenen. Malstrømmen av kupp og kriger etter 2003 gjør at mange arabere nå har det verre enn palestinerne.
Det handler også om geopolitikk. USAs uttog fra Midøsten fjernet den Viagra som får den europeiske venstresiden til å reise seg. Palestinernes skjebne er ikke lengre en cause célèbre. Et fremoverlent Iran og Egypts svekkelse gjør at sekteriske spenninger mellom Sunni og Shia synes mer presserende.
Det er i denne konteksten vi må forstå fredsavtalene mellom Israel og de rike gulfstatene i 2020. Det oppsiktsvekkende er at dette fant sted uten store demonstrasjoner i arabiske hovedsteder, eller i Palestina. De syntes å si at Palestinas sak er ikke lengre er mobiliserende.
Fredsavtalene mellom Israel, Bahrain, Emiratene og Sudan var siste spiker i kisten for Oslo-prosessens to-statsløsning. For det var anerkjennelse av landets rett til å eksistere som var den store gevinsten for Israel, for Israelere flest merker nå knapt til okkupasjonen, i motsetning til palestinerne.
President Trump forsøkte å få palestinerne til å akseptere dette nye status quo i en avtale som skulle medførte at restene av Vestbredden skulle avhendes til Jordan, hvor millioner av palestinere alt lever som annenrangs borgere. Ikke overraskende takket palestinernes patriark, gamle Abu Mazen, nei.
Og i det øyeblikket Oslo-prosessen var død gikk Dagens Næringsliv etter Terje Rød-Larsen i en serie avslørende artikler om finansieringen av fredsinstituttet i New York IPI. Det endte med at han måtte gå fra sin stilling. Det hjalp ikke at mange andre hadde fått støtte fra overgrepsmannen Jeffrey Epstein.
Prestisjen han hadde ervervet seg i Oslo prosessen hadde falmet og ingen kom ham til unnsetning. På mange måter er Terje Rød-Larsens triste sorti siste kapittel i Oslo-prosessen. Wildcat-generasjonen av fredsmekleres evne til å sjonglere, forhandle og drikke whisky med djevelen, muliggjorde en usannsynlig avtale og ble en kilde til mistro da avtalen var død.