Trykket i ErlikOslo
En kommentar av Asle Toje
Ingeborg Bachmann brant ihjel i sin egen seng. En av de mest evnerike dikteren av sin generasjon døde på et sykehus i Roma i 1973, fattig og forlatt. Da jeg var liten brukte faren min historien om Bachmanns endelikt til å advare mot farene ved røyking. Og selv om jeg stinn av tenåringstrass senere tok opp uvanen – naturligvis gjorde jeg det – fikk jeg meg aldri til å røyke på senga.
Det var av Bachmann jeg lærte at ett og samme ord kan referere både til en ting og til en idé. Realister hyller det objektive — det faktaorienterte, tilbakeskuende, informasjonssankende og sorterende. Idéalister i kontrast, er subjektive. De er fremadskuende, opplevelsesorienterte og ubundede.
Mens landskapet Bøhmen er landlåst, kringsatt av fjell og elver, ligger Bachmanns Bøhmen ved havet. Hun skriver i i en verselinje: Grenser her et ord mot meg, så lar jeg det grense / Ligger Bøhmen ved havet, så tror jeg igjen på havene / Og tror jeg igjen på hav, så håper jeg på land.
Det er på sett og vis samme måte med «Europa». Vi vet alle hvor det ligger, men ikke hvor det ender. Europa er et kontinent, mem også en idé. Spørsmålet om hvor Europa begynner og ender var lenge reservert for akademikere med lange ord og snø på skuldrene. Med EU-medlemskap som et framtidig mål for de fleste av landene som har grenser mot EUs territorium, har spørsmålet blitt viktig. For det står nemmelig i Romatraktaten at «enhver europeisk stat kan søke om å få bli medlem av Fellesskapet».
Altså er «europeiskhet» et kriterium for å kunne slutte seg til de velstående demokratiene i vest. «Europa» har blitt en sorteringsmekanisme som kan avgjøre staters framtid. Romatraktaten har så langt åpnet for fem utvidelser som har brakt antallet medlemsstater fra seks ved i 1957 til 27 i 2007. EU har bredt seg fra kjerneeuropa mot havet og øyene i vest, mot Gibraltar i sør og har på det nærmeste kapslet inn Østersjøen i nord.
Det er bred enighet om at Europas yttergrense dannes av Atlanterhavet i vest. Det er også langt på vei enighet om at Middelhavet danner et tilsvarende vannskille i sør. Europa ender ved Gibraltarstredet. Siden opplysningstiden har det vært vanlig å trekke Europas yttergrense i øst ved Ural, fjellkjeden som strekker seg nesten 3000 kilometer fra nord til sør.
Men hverken Bosporos eller Uralfjellene representerer noen statsgrense. Nå banker Tyrkia med sine 70 millioner muslimer på døren. Spørsmålet om Tyrkisk EU medlemskap er i høyeste grad et spørsmål om hvor Europa ender. Det har fått mange til å spørre seg om EU er på vei til å utvide ut av Europa. Det er mulig å takke nei. Marokko fikk avslag på sin medlemskapssøknad i 1987 med høflig henvisning til at landet ikke ligger i Europa.
I fravær av klare naturlige barrierer mellom Europa og Asia har det blitt foreslått å bruke religiøse, historiske eller verdipolitiske skiller for å avgrense Europa. Skal alle som bekjenner seg til demokrati og menneskerettigheter få bli med, eller går grensen ved islam, slik Konventets leder, Giscard d’Estaing foreslo? Konventet om Europas framtid var ment å ta opp dette spørsmålet, men spilte seg ut over sidelinjen da Giscard la seg ut med mektige sekulære krefter gjennom å knytte Europa til kristendommen.
Kampen om ytterligere utvidelse har blitt komplisert av at i tillegg til de åpenbare tilhengere og motstandere av initiativet, har Euroskeptikserne markert seg som sterke tilhengere av tyrkisk medlemskap. Det dårlig skjulte håpet er at Tyrkerne vil bli en permanent bremsekloss på integrasjonsprosessen. Europavennene er også skeptiske for at Tyrkia er et for vanskelig tilfelle. Det kan være noe i det. Så langt har tyrkerne utmerket seg med en ”spør ikke hva kan vi gjøre for Europa, men hva kan Europa gjøre for oss”-holdning.
Tradisjonen tro, har EUs holdning til Tyrkia reflektert begge disse standpunktene. Ankara har, forståelig nok, stadig mer irritert over dobbeltkommunikasjonen. Det kanskje mest urovekkende med Tyrkias medlemsskapssøknad er den dels truende, dels selvhøytidlige tonen landet tar med seg til forhandlingsbordet. Tyrkias venner i Brussel var aldri mange, og de har ikke blitt flere. En EU diplomat jeg snakket med sa rett ut at Tyrkia vil bli et Hellas (som ofte vises til som et krevende medlemsland) i storformat.
Vanskelighetene med å definere Europa vitner om en annen, dypere problemstilling. Det finnes ikke noe europeisk folk, eller en europafølelse. I Brussel innrømmer eurokrater villig at man så langt ikke har lyktes i å fostre noen europeisk identitetsfølelse, bortsett fra i en elite. Man har så langt ikke klart å definere et kriterium for europeiskhet som folk i Europa står for, som ikke krenker europeernes velutviklede politiske korrekthet – og som skiller Europeerne fra alle andre.
Siden Europa unndrar seg definisjon, må det defineres. Og siden det ikke finnes noen enighet om svaret på dette spørsmålet, håper ikke bare Tyrkia, men også Ukraina og Georgia på en framtid i EU. Det vil bli vanskelig å si nei. NATO er allerede i gang med å forhandle med flere av disse landene om fremtidig medlemskap. Noe av grunnen til at EU landene nektet åpne NATO-forhandlinger med landene i øst, er at dette senere vil kunne brukes som brekkstang for medlemskap i EU.
I stedet for å slå en grensepåle i bakken der hvor Europa slutter, legger EU opp til å komme randstatene – som både er europeiske og har andre identiteter – i møte. Et eksempel er den såkalte Barcelona-prosessen der EU inviterer landene rundt Middelhavet til økonomisk og politisk partnerskap. Stabilitetspakten for Sørøst-Europa har biddratt til å lose landene på Balkan bort fra krig og understøtter den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen i regionen. En lignende prosess er nylig iverksatt for Svartehavsregionen.
Målet er å opprette et frihandelsområde og fremme fred gjennom integrasjon. I så måte vil Norges utenforskap kunne bli en modell for andre randstater. I nordvest sørger EØS-avtalen for at Norge og Island er festet ved hofta til integrasjonsprosessen. Oslo og Reykjarvik har lært at det å ikke være medlemmer innebærer mindre innflytelse enn det å være medlemmer. Mindre innflytelse enn land som Bulgaria og Slovakia, som vi kanskje hadde vent oss til å se på som litt mindre europeiske enn oss selv.
Som alle store ord unndrar «Europa» seg definisjon. Europa ender ikke ved en mur eller en elv eller en fjellkjede. I stedet ser vi et Europa som svinner hen – som både er en fysisk størrelse og en idé. I de to tiårene som har gått etter Den kalde krigen har integrasjonsprosjektet hatt sterke idealistiske overtoner. Dette er nå i endring. Mange i Europa er trette av hele tiden gjøre seg ansvarlige for andre lands skjebne. Det er vanskelig å spore noen grad av entusiasme, og kanskje like viktig, betalingsvilje for ytterligere ekspansjon.
Ideer kan ikke bygge veier eller skrive ut sjekker. I vekstperioden vi har opplevd har stått i idealismens tegn. Store prosjekter har blitt tenkt ut og til dels også satt i spill. Mye tyder nå på at vi går trangere tider i møte, det gjenstår å se om dette vil føre til en ny grad av realisme vil erstatte EUs idealtunge selvbilde. Som dikteren og Bachmanns samtidige T. S. Elio sa det: «Mellom ideen / og realiteten / mellom bevegelsen / og handlingen / der faller skyggen».
Det er denne skyggen som nå faller nå over Tyrkia, og over Bryssel.