Dagens Næringsliv 27.01.2012
Globaliseringens profeter kan bli finanskrisens neste offer.Sjampanjepyramide
Det er den tiden av året da de rike, mektige og de berømte samles i Davos. Det finnes etter hvert mange slike fora som spesialiserer seg i å føre denne eksklusive kategorien mennesker sammen. Men alpelandsbyen har gitt gruppen sitt kallenavn: Davos-mennesket. I år er stemningen laber. Davos-menneskets rakettaktige opptur er truet for første gang siden det økonomiske verdensforum begynte 1971.
Siden den gang har Davos-møtet vokst i prestisje og i antall deltakere. Ikke hvem som helst er velkomne. Med mindre “hvem som helst” har 120.000 kroner å bruke på inngangsbilletten, naturligvis. Davos-møtet er opptatt av å ikke fremstå som hva det er, og har siden 1990-tallet flagget en stadig mer idealistisk agenda. Det snakkes mye om “de fattige” over kanapeene i løpet av de fire dagene symposiet varer.
I Davos er det ingen ting å si på det faglige innholdet. Det er tett mellom de lærde foredragene. Den offisielle begrunnelsen er at de som betyr noe skal komme sammen for å løse verdens problemer. Men all den tid det er lite som tyder på at noe slikt er i emning, er det all grunn til å se nærmere på den reelle effekten av møtene: å skape fellesskap mellom politikere, finansfolk og kjendiser – en elitenes esprit de corps.
Det har vært hevdet at det er det europeiske aristokratiet som har gjenoppstått i Davos. Dette overnasjonale fellesskapet av dannede, mektige og likesinnede som opplevde å få sin kapital devaluert av nasjonalstatens fremvekst. Adelens multikulturelle natur og kosmopolitiske sinnelag ble en kilde til mistro – hvem sine interesser tjente de egentlig? For ledere ble nærhet til folkedypet viktigere enn evnen til å konversere på formfullendt fransk.
Samuel Huntington, han som myntet begrepet “Davos Man”, refererer til disse som en elite “som mangler nasjonal lojalitet og ser nasjonale myndigheter som fortidsminner hvis eneste nyttige funksjon er å tilrettelegge for elitens globale virkefelt”. Han er inne på noe. Det er et særtrekk for vår tids europeiske eliter dette at de har mer til felles med hverandre enn med folk flest der hjemme.
Med tiden har også sosialdemokratene blitt tallrike i Davos. Det vil overraske de som kjenner arbeiderbevegelsens historie. Men siden arbeiderpartiene byttet klasse, har et nytt ledesjikt vokst frem: “Bill. mrk: Vakre, privilegerte, karrierepolitikere som ikke kan ordene til Internasjonalen.” Slike som ikke vet hvordan innsiden av et telt ser ut. Fra Ed Miliband til Dominique Strauss-Kahn, Gucci-Helle og… jeg lar være å si det, men vi vet alle hva vi tenker.
Det er kanskje derfor Davos-mennesket er meget opptatt av tonen – hvordan ting sies. For hvis det handler om “dialog” eller “verdighet” så handler det ikke om makt og interesser. Naturligvis er delegatene en uensartet gruppe, men det er også fellestrekk: Davos-mennesket deler vokabular, verdier og verdensanskuelse. De tror på fri flyt av penger, varer, tjenester og arbeidskraft. Sistnevnte er en viktig distinksjon. Davos-mennesket ser på innvandringsskepsis som en moralsk brist.
Davos har bidratt til å forene liberal internasjonalisme, denne tanken om at det er vestlige lands plikt å eksportere demokrati, markedsøkonomi, menneskeretter og rettsstat og den neokonservative tanken om at staters suverenitet ikke får stå i veien for dette prosjektet. Davos-mennesket ser sine gode intensjoner som fullgodt mandat til å ta beslutninger på vegne av land og folk de ikke representerer, eller står til ansvar for.
Troen på at globaliseringen ville føre til fred og velstand, ut fra tesen om at “når vi samhandler, vinner alle”, har gitt finanseliter ryggdekning til å flytte ut arbeidsplasser uten å svare for effektene for hjemlig økonomi; det har gitt politikere mandat til å bruke sin tid på engasjementspolitikk snarere enn nasjonens interesser og det har fått kjendiser til å tro at den Gud har gitt sendetid, har han også gitt forstand.
Hovedårsaken til at Davos-møtet nå sliter med svekket omdømme, er tapet av legitimitet blant den globale finanseliten som er konferansens rike onkler. En annen, mer grunnleggende endring er at det har inntruffet et taktskifte i internasjonal politikk. Denne verdens Thomas Hylland-Eriksener tok feil da de skrev nasjonalstatens nekrolog. Nasjonen lever i beste velgående, helt uavhengig av verdensborgerne i Davos.
Når historien om finanskrisen skal skrives, er det trolig at et kapittel vil handle om hvorledes innforståttheten mellom politikere, finanseliter og kjendiser bidro til å skape en konsensus om økonomisk praksis som ikke var bærekraftig. Vi ser nå en bevegelse mot økende proteksjonisme, om ikke i teorien så i praksis. Dette endrer spillets natur. For når nasjonale interesser igjen er trumf, så sitter Davos-mennesket med dårlige kort.
Copyright © 2011 asle toje