Fenomenet Sylvi

Dagens Næringsliv 16. aug, 2017

Kan hende vil statsministeren bli Sylvi Listhaug takk skyldig.

Hvordan var det å bli irettesatt av statsministeren? Er du enig med statsministeren? Bør man bruke slike ord som du brukte? Så du burde ikke sagt det du sa? Betyr det at du angrer på det? Tar du selvkritikk?

NRKs Astrid Randen ville få innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) i bakken og hang på som en elghund med kjeven i lås. Statsministeren hadde gitt Listhaug en offentlig reprimande etter et sammenstøt i Dagsnytt 18 hvor KrF-lederen lyktes der mange hadde prøvd og feilet – han kom under huden på Listhaug.

La oss skrelle denne løken. Å «sleike oppetter ryggen» er ikke bannskap, i forekommende språkbruk er det mest hørt om gymnasiaster som smisker for læreren. Derfor foretrekker moralsk bevisste kynikere å kritisere «tonen». Men tonen var også grei, om gneldrete, og Hareide var medskyldig.

Temaet var også innenfor. Den form for «interreligiøs dialog» som KrF anser saligbringende, er blitt anklaget for villet blindhet overfor den slags menneskerettighetsstridig intoleranse som Listhaug få dager før hadde konfrontert en pakistansk imam med. KrF tier vanligvis.

Når det gjelder påstanden om at KrF ikke bryr seg om bistanden virker, er det mer problematisk. KrF er pro effektiv bistand, men partiet er mest opptatt av kvanta. KrF har kalt én prosent av bnp til bistand for sitt «mest ufravikelige krav», uten forbehold om kvalitet.

Listhaug leste altså KrFs merkesaker slik fanden leser Bibelen. Slikt skjer i valgkamper. Det skjer sågar mellom kristne. I 1940 tok teologen Reinhold Niebuhr oppgjør med den lutherske kirkens hang til å kombinere politikk og godhetsposering. Han skrev: «moderne liberal perfeksjonisme destillerer moralsk fordervelse ut av moralske absolutter». Penere sagt, men en styggere anklage.

Kristin Clemet skriver i en blogg-post at Listhaugs «polariserende» stil, «skygger for innhold». Hun har et poeng. Ingen ble noe klokere hverken på bistand eller kristen etikk av denne episoden. Clemet avslutter med å skrive at «mangel på støtte, også når hun tar opp gode og viktige saker, er en pris hun betaler for å velge en så konfronterende stil».

Da blir det interessant å spørre om hvordan Listhaug ble en av regjeringens mest populære skikkelser. Siste måling gjort for ett år siden viste at 59 prosent mener Listhaug gjør en god eller veldig god jobb med å håndtere innvandringspolitikken. Stilen har vært den samme.

Hvis vi legger til grunn et snitt på målingene for Frp på 14 prosent har altså Listhaug over 4,2 ganger så høy andel av det norske folk som mener hun gjør en god jobb, som det er Frp-velgere. Ministerens appell stikker dypt inn i Senterpartiet, Høyre og deler av Arbeiderpartiet.

Mandag publiserte Dagbladet en meningsmåling som viser at på spørsmål om man skal ta imot flere eller færre flyktninger året etter at Norge tok imot det laveste antallet på 20 år, svarer 39 prosent at de ønsker færre. 22 prosent ønsker flere, og 31 prosent vi er på rett nivå.

Kun Frp (og Sp) representerer færre-kolonnen, som utgjør den største andelen på hele fire av ti nordmenn. Seks partier konkurrerer om å representere de 22 prosent som ønsker flere og Ap appellerer til de 31 prosent i midten, i tett konkurranse med Høyre.

Frp klarer seg greit, partiet ligger kun to prosentpoeng under valgresultatet i 2013. Å sette inn Sylvi Listhaug i desember 2015 var et strategisk valg fra Frp for å unngå den såkalte «SV-fellen». Uten et sterkt Frp er fornyet regjering umulig. For et svakt Frp fører erfaringsmessig ikke til økninger for KrF, Venstre og Høyre, men en økning i hjemmesitterne.

Vi er ved løkens kjerne: Grunnen til at dette ble en vanskelig sak, var at Listhaug angrep et av regjeringens støttepartier. Det ville vært uhørt dersom KrF spilte på lag, men KrF har endret sin forholdsstatus til «det er komplisert» og signalisert til Ap at partiet er åpent for forslag.

KrFs krabbegang mot de røde har gått så sakte at negative konsekvenser er underkommunisert. Listhaug viste – på sin krasse måte – hva KrF kan se frem til dersom de heller vil dele pult med SV. Borgerlige regjeringer uten KrF i folden vil ikke føre KrF-politikk. Faktisk kan de finne på å saldere Krfs seiere – 1 prosent kan bli ti 0,7 prosent (det internasjonale målet), kontantstøtten kan strykes, eggdonasjon kan tillates.

Max Weber skriver et sted at «interesser, ikke ideer, styrer menneskers handlinger». Listhaug har vist at KrFs interesser er i spill: Kan hende vil dette påvirke partiets regjeringskalkyler. Problemet for Listhaug er at denne typen strategiske vurderinger hører hjemme på statsministerens bord.

Solberg vet at fornyet regjeringsmakt kan komme til å avhenge av KrF, selv med Venstre over sperregrensen. Hun tror KrF responderer bedre på gode ord enn tukt. Krf håper å komme seg gjennom valgkampen mens håpefulle koalisjonspartnere lytter andektig. Listhaug vil heller tvinge Krf til å se at de enten er ute eller inne.

Det hele koker ned til den moderere diskusjon om hva man kan tillate seg når et forhold er satt på pause.