Finanskrisen fortærer middelklassens jobber, og med det selve middelklassen.
Trykket i Verdens Gang 13.10-2012
Finanskrisen bringer med en skitten strøm av dårlige nyheter. Den dårligste er strukturell og langsiktig: Middelklassen skrumper inn. Dette er urovekkende fordi en bred, eiendomsbesittende middelklasse er ryggraden i vestlige demokratier.
Dessverre er ikke finanskrisen kilden til denne utviklingen, krisen driver bare opp tempoet på en trend som har vært virksom i lang tid. De siste tjue årene er underklassen i vestlige land blitt større, mens overklassen er blitt rikere. Økonomen Steven Pressman var blant de første som så at globaliseringen kombinert med ny teknologi ruller tilbake middelklassen i Vesten.
Ny teknologi reduserer antallet jobber i den verdiskapende delen av økonomien. Samtidig outsourses stadig fler vanlige jobber til land med billigere arbeidskraft. Avindustrialiseringen har en snøball-effekt siden det er vanlig å anta at hver industriarbeidsplass skaper to til fire middelklasse-inntekter i støtte-sektorer. I Europa er arbeidsplassene i verdiskapende sektor erstattet av raskt utklekkende myke universitetsgrader i den delen av økonomien som lever av omfordelte midler. Og når det er mindre penger å omfordele så blir det færre slike jobber.
For å forstå mekanikken i dette har økonomen Annette Bernhardt gått gjennom tallmaterialet og finner at mesteparten av de tapte jobbene i den amerikanske økonomien i perioden 2008-2010 var i mellom-inntektskategorien. Hva som er oppsiktsvekkende er at når trenden snudde, så har jobbskapningen primært vært i lavinntekstkategorien, hvor man tjener mellom $7,70 og $13.80 i timen.
Dette setter et lite fordelaktig lys på de politiske elitene i de fleste Europeiske land. Avindustrialiseringen som fant sted de siste tre tiårene fant sted under et Davos-konsensus der man var enige at Vestlige land kunne forbli rike uten egentlig å produsere noe som helst. Politikerne så en annen vei mens store deler av verdiskapende sektor utvandret.
I 1974 la den rikeste prosenten av USAs befolkning beslag på ni prosent av landets inntekt. I 2007 la den samme prosenten beslag på 23,5 prosent. Denne utviklingen foregår også i Europa, ikke minst i Norge, som er blant landene hvor forskjellene øker raskest, ifølge en OECD-rapport fra 2011. Europas fokus på sosial trygghet har skapt rigide velferdsstater som er ekstremt motstandsdyktige mot forsøk på endring, også når strukturelle reformer er tvingende nødvendig.
De fleste er enige om at uregulerte finansmarkeder bærer hovedskylden for at finanskrisen brøt ut. Men i Europa har den blitt holdt i live av en lite fleksibel samfunnsmodell, hvor summen av fremforhandlede rettigheter gjør det vanskelig å redusere statens utgifter. Da gåsa som la gulleggene begynte å legge færre egg, greier ikke det offentlige å redusere sine fordringer tilsvarende. I stedet lånte de penger for å plugge hullene i budsjettet.
Finanskrisen rev sløret av denne utviklingen. I europeiske land har velferdsstatstanken gått ut på at også de som lever på trygd, skal få penger til å leve etter den standard de er vant til. Det har – forutsigbart nok – endret seg nå som kassa er tom. Land etter land tar etter de tyske Hartz-reformene og reduserer trygdeytelser til kun å dekke et eksistensminimum. Fellesskapet har ikke råd til å betale for at trygdede skal bo i villa.
Hvis og når finanskrisen kommer til Norge, så er det all grunn til å vente at utviklingen vil være vel så brutal her enn andre steder. Hvorfor? Fordi ikke noe annet land i verden bruker så mye av den samlede verdiskapinga på å trygde folk i arbeidsfør alder. Norge bruker, i følge en OECD-rapport fra 2010, 5 prosent av BNP til uføretrygd, sykepenger og arbeidsledighetstrygd.
I realiteten betyr dette at millioner av europeere står i fare for å bli sosialt deklassert – de vil ikke leve sine liv i den klassen de ble født inn i. De vil bo i andre bydeler, spise annen mat, ha andre bekymringer enn sine foreldre. I februar 2012 ble sjefen for den europeiske sentralbanken Mario Draghi spurt av Wall Street Journal om Europa ville måtte rulle tilbake velferdsstaten i lys av finanskrisen. Han konkluderte at modellen alt er død.
Slik er Vesten i ferd med å vekke til live det klassesamfunnet som det var siste halvdel av 1900-tallets store prosjekt å avskaffe.
Når regnestykket hardt arbeid pluss kvalifikasjoner er lik jobb slutter å gå opp, står man i fare for å skape en voldsom motreaksjon. Er noe som kjennetegner den velsituerte middelklasse, så er det ifølge den amerikanske sosiologen Barbara Ehrenreich «frykten for å falle». Frykten for å skulle havne et trinn ned. Middelklassens frykt for sosial deklassering er, historisk sett, en radikaliserende kraft. Og når middelklassen radikaliseres, er den akkurat like forblindet som radikalere flest.