Minerva Sep 13, 2019
Ifølge Milton Friedman finnes det fire ulike måter å bruke penger på. Du kan enten bruke dine egne penger på deg selv; eller du kan bruke dine egne penger på andre. Du kan bruke andres penger på deg selv og du kan bruke andres penger på noen andre.
Friedman påpeker at vi er mest nøyeregnende når vi bruker våre egne penger på oss selv, og minst når vi bruker andres penger på andre. Dette er en viktig årsak til at bistand feiler igjen og igjen. Norsk bistandshistorie er, først og fremst, en fortelling om velmenende, mislykkede satsinger.
Det bringer oss til Norges seneste frontkollisjon med virkeligheten: Gjeldssletting i Afrika. Før jeg forklarer hva som gikk galt, noen ord om prosess. Det hele startet med en kampanje, med tiden fullfinansiert av den norske staten. Staten betalte altså for en lobbykampanje rettet mot seg selv.
Aksjon Slett U-landsgjeldas (SLUG) slagord er: «Gjeldsslette for utviklingsland handler ikke om veldedighet – det handler om rettferdighet!». Slug kommuniserer mest i tegneserieform noe deres resonnementer bærer preg av. Afrika er der stakkarslige sorte utbyttes av hvite menn med sigarer.
Det høres jo tilforlatelig ut. Bortsett fra ingen lengre kaller afrikanske stater for ‘u-land’ og hele kampanjen hvilte på et paternalistisk premiss at disse landene ikke er ansvarlige nok til å ta opp gjeld og at det derfor er ‘urettferdig’ å måtte betjene den.
Lang historie kort: Kampanjen oppstod i 1994 og ble tatt inn i ‘den norske modellen’ under Hilde Frafjord Johnson. De fikk betydelig gjennomslag i UDs «handlingsplan for gjeldslette» i 2004. Enden på visa var at gjelden til i alt 21 afrikanske land skulle nulles.
I iver etter å være ‘godere’ enn andre slettet Norge gjelden uten å redusere bistand, eller krav om reform. At dette var snakk om lån på fordelaktige betingelser, vesensforskjellige fra åger-lånene i Slug-tegneseriene, ble glemt. Reformen ble implementert uten noen test-fase.
Den ledende bistandsøkonomen William Easterly advarte den gangen at gjeldslette bare ville oppmuntre afrikanske makthavere til å ta opp flere uvettige lån med mindre gjeldslette ble ledsaget av reformer for å få fart på økonomisk vekst og bedre styresett.
Her kan kanskje leseren se et åpenbart problem, ett som den norske bistandsekspertisen ikke forutså? Dersom du sletter gjelden til noen med en hang til å sette seg i gjeld, hva vil da skje? De vil naturligvis å låne mer uten å se så nøye på lånevilkårene.
Og det er nettopp hva som skjedde. I løpet av de siste seks årene har offentlig gjeld har steget til over halvparten av samlet BNP i halvparten av landene i Afrika sør for Sahara. På toppen av dette kommer lyssky ‘syndikerte’ lån og bilateral gjeld, ofte til Kina i forbindelse med infrastrukturprosjekt.
Zambia, den femte største mottageren av norsk bistand de siste 50 årene tronet alene på toppen blant land som fikk mest norsk gjeld slettet via Verdensbankens ‘5. dimensjon.’ Denne og IMFs ‘sterkt forgjeldede fattige land’ (HIPC) -ordning slettet gjeld til hele 29 afrikanske land i 2005.
Som resultat kunne Zambia i 2012 låne billigere enn Spania, og låne gjorde de. Zambia tok på åtte år opp ny gjeld til en verdi av 60 prosent av samlet nasjonalprodukt. I 2019 er obligasjonsrentene over 16 prosent, noe som tyder på at investorene frykter mislighold.
Av de 75 landene i Bloomberg Barclays Emerging Markets Index for 2018, presterte ingen verre enn Zambia. Samme år kjøpte Zambia et nytt presidentfly til om lag 400 millioner kroner. ‘Moralsk risiko’ er når vi opptrer mer risikofylt når andre vil lide konsekvensene.
Det ville være urimelig å glemme at gjeldslettingen på kort sikt førte til at mer penger ble brukt på zambisk skole og helsevesen. Fallet i kobberpriser fra 2011 har også rammet statens inntektsgrunnlag. Allikevel er det hevet over tvil at mye av pengene er blitt underslått.
I en forfriskende udiplomatisk tale den britiske høykommissæren til Zambia holdt i august, påpekte Fergus Cochrane Dyet at Zambia systematisk overbetaler for infrastruktur og at pengene ender opp hos den samme eliten som har forgjeldet landet. Norsk UD har aldri vært like kritiske.
Ved siden av å oppmuntre til moralsk risiko blant låntagerne, har syns gjeldsletten å ha forårsaket en lignende utvikling blant kreditorene hvor stadig flere er villige til å gi uforsvarlige lån, trolig i forventning om at de til sist vil ‘bailes ut’ med vestlige bistandspenger.
Du ville kanskje tro at Aksjon Slett U-landsgjelda ville oppløses etter at de fikk fullt gjennomslag i 2004. Du tar i så fall feil. I 2017 fikk SLUG en ny treårig avtale med Norad på 1,4 million kroner per år informasjonsstøtte til og med 2019. Merkelig nok har de glemt å informere om noe av det over.