Hvorfor nedrustning?

Dagens Næringsliv 30 Mar 2021 

Hvor er alle sammen? Spørsmålet falt under en lunsj mellom atomforskere sommeren 1950 på Los Alamos-laboratoriet i New Mexico. Fermi-paradokset, oppkalt etter atomfysikeren Enrico Fermi, er motsetningen mellom mangelen på bevis for utenomjordiske sivilisasjoner og det at de bør finnes.

Mangelen på tegn til liv der ute, ledet til en genuint deprimerende hypotese: At intelligent liv ødelegger seg selv. Altså, at alle sivilisasjoner før oss har tatt knekken på seg selv før de mestret intergalaktisk reise.

Menneskeheten har gjort det bra på vårt skift. Den teknologiske innovasjonen de siste hundre årene overgår våre samlede fremskritt de hundre millioner foregående. Men menneskeheten har fremdeles en overdreven kapasitet for aggresjon.

Vold er viktig for mennesker, i alle fall om vestlig kultur er noe å gå etter. En vanlig TV-kveld inneholder minimum ett drap. Valg som på individuelt plan er rasjonelle, kan være ødeleggende for oss som art. Triaden som truer menneskeheten er pandemi, klimaødeleggelse og atomkrig.

Ingen enkelt sak har blitt hedret med Nobels fredspris oftere enn atomnedrustning. Grunnen til dette er åpenbar. Skulle en atomkrig finne sted, vil den kunne avspore menneskenes tidsalder raskere og mer endelig enn noen annen trussel.

Traktaten om ikke-spredning av atomvåpen (NPT) – hjørnesteinen i det globale ikke-spredningsregimet – feirer sitt 50-årsjubileum i år. Antall atomvåpen over hele verden har blitt redusert fra 70 000 på 1980-tallet til rundt 14 000 i dag.

Det er av det gode. Det finnes to grunnsyn på atomvåpen. Det ene mener atomvåpen bør bannlyses, det andre at atomvåpen reduserer potensialet for stormaktskrig. Realister og idealister er allikevel enige om at antall atomvåpen bør kuttes dypt.  

Dette er kjent nytt for enhver avisleser. Mer urovekkende er at stormaktene USA, Russland og Kina er inne i en storstilt oppgradering av sine atomvåpen, den største siden 1970-tallet. Dette kommer, dels, av at ny teknologi gjør det høyst usikkert hvordan en konvensjonell krig vil fortone seg.

Sett sammen gjør disse faktorene et det ikke bare er mer sannsynlig at atomvåpen vil bli brukt i krig, men også at de vil bli brukt mot storbyer. Det ville være den største forbrytelsen mot menneskeheten siden Holocaust.

Atomvåpen testes ofte i ørken og fokus er på radioaktivt nedfall. En rekke atomforskere påpeker at dersom atomvåpen vil bli brukt steder hvor det er mye brennbart materiale, vil enorme mengder aske presses opp i atmosfæren.

Følgen av dette vil trolig bli fimbulvinter, år uten sommer. Da vil berørte regioner ikke kunne fø seg, og hundrevis av millioner vil kunne dø av hungersnød. Dette er den typen tilbakeslag som knekker sivilisasjoner, ifølge Jared Diamond i boka Kollaps (2005).

Norge har gjort atomnedrustning til en av sine prioriteringer i FNs Sikkerhetsråd. Selv om Stortinget har sluttet seg til målet om en verden uten atomvåpen, har landet ikke signert Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN).

Hvorfor ikke? Fordi vi er NATO-medlemmer og fordi NATO er avhenge av atom-avskrekking, dels fordi tilsvarende konvensjonell avskrekking anses som for kostbart for land som Norge. Det norske synet er at omstendighetene må endre seg, for at vi skal gi opp vår ‘ja takk begge deler’ til atomvåpen og nedrustning.

Det er forståelig. Erfaringene så langt tyder på at uglamorøst, langsiktig multilateralt arbeid leverer bedre på sikt.  Hvor bør fokus rettes? En hovedutfordring er å håndtere brudd på nedrustningsavtaler.

USA trakk seg fra JCPOA-avtalen fordi Trump-administrasjonen mente den bare utsatte Iranske atomvåpen. Noe av svaret er robuste verifiseringsmekanismer gjør det mulig å påvise regelbrudd, kombinert med å ‘navngi & skamgi’ regelbrytere.

Tvang fungerer dårlig. Trusler og straff er oftere et tegn på en fastlåst prosess enn tro på at sanksjoner vil føre til endret oppførsel. Vi må heve blikket. Nedrustningsarbeid avhenger av å avdempe sikkerhetsutfordringene som gjorde atomvåpen forlokkende.

Nedrustningsregimet må pusses opp. Det bør gradvis justeres til å reflektere nye realiteter. Det innebærer å bygge videre på fremskritt som er gjort, lære av alt som ikke har fungert og støtte opp om et spekter nedrustningsforslag.

Norges strategi for FNs kamp mot plast i havet kan være en modell. Ulike veier kan lede til målet; alt fra å regulere tilgang til spaltbart materiale og atomvåpnenes transportmidler via forbud og atomvåpenfrie regioner til avtaler om prøvesprengninger og missilforsvar.

Kreftene som driver opprustning, er sterke og lettfattelige. Det er lett å bli svartsynt. Vi skal huske at få av stegene på menneskehetens reise har vært sannsynlige. De fant sted fordi mennesker med god vilje ofte får til mer enn kynikere. Samarbeid er, som romeren Virgil sa det, veien til stjernene.