Årsaken til den franske regjeringens kollaps er å finne mange steder i Europa.
Publisert på Minervanett 05.12.2024 – 13:15
Krisen som nylig felte den tyske regjering har nå kommet til Frankrike. Det franske parlamentet stemte i går for å kaste den nyslåtte statsminister Michel Barnier. Regjeringen kollapset på grunn av det foreslåtte statsbudsjettet, som tok sikte på å redusere underskuddet i statsfinansene.
Og det vil ikke stoppe der. Striden omkring det franske statsbudsjettet kan naturligvis fordummes som en kamp mellom «ansvarlige» mot «populister», men det er mer dyptgripende. Striden er en kamp om en stat som har est til den har blitt for tung for skattebetalerne å bære.
Global offentlig gjeld har, ifølge The Economist, økt fra 70 prosent av BNP for 20 år siden til 93 prosent i 2024. Covid, Det grønne spranget og Den store opprustningen er i betydelig grad lånefinansiert. Ukraina-krigen har kostet Europa dyrt i form av budsjettstøtte, krigsstøtte og høy innvandring.
Uansvarlig pengebruk
Men dette går lengre tilbake. Kampen mot populismen har i ikke ubetydelig grad blitt ført gjennom uansvarlig pengebruk. Sentrum frykter velgernes vrede og unngår kutt. Mange land står overfor økende velferds- og pensjonskostnader etter hvert som befolkningen eser og eldes.
Lover og EU-regelverk har fått ese til det motvirker næringsvirksomhet. Den sveitsiske økonomiprofessoren Henrique Schneider, skriver: «EU liker å regulere alt, og søker ofte å presse nye fremskritt inn i etablerte regelverk.» Han kritiserer EUs løsning, den såkalte Draghi-rapporten:
«I stedet for å oppmuntre til konkurranse og la flere innovasjonsveier dukke opp, tar rapporten til orde for en visjon om sentralt planlagt innovasjon, som grunnleggende sett motsier den desentraliserte og ofte kaotiske måten til teknologisk fremskritt faktisk finner sted.»
Europa er i ferd med å gå konk. Det å låne mer går ikke når land sliter med å betjene all gjeld som allerede er tatt opp. Men hvor skal det kuttes? Hvem skal skjermes – og hvem skal betale mer?
Naturligvis kunne dette starte med en bred offentlig debatt, men sentrum virker nå like desillusjonert med mediene som ytterfløyene. Mangelen på en felles arena gjør det vanskelig å danne noen ny konsensus. Så man blir nødt til å forbli innenfor den overordnede forståelsen, som kom på plass på 1990-tallet.
Hvem skal betale – og hvordan?
Hovedstrømsmediene synes mer opptatt av å avgjøre hva det går an å si, enn å forholde seg til virkeligheten ordene refererer til. I praksis vil det si at ethvert forsøk på å redusere statens fordringer vil bli møtt med fordømmelse. Det koster oppslutning, bare spør britenes statsminister Starmer.
Høyresiden og venstresiden har hver sine foretrukne løsninger, som ikke virker. De røde vil flå de rike – som så flytter ut og etterlater et større hull i budsjettet. Eller de rike dropper å drive butikk og investerer i utlandet i stedet.
Høyresiden vil starte ulike former for «batterifabrikk» på mer lånte penger og kreativt bokholderi. Eller så vil de kutte i skatter for å skape økt økonomisk aktivitet. Men i en situasjon som denne vil folk bruke overskudd til sparing, ikke investering. Eller de
Men med jevne mellomrom må statsbudsjettet vedtas, og da blir det ugreit. For det antipopulistiske sentrum vil bruke mer: Mer migrasjon, naturligvis, Mer penger til Ukraina, naturligvis. Mer «grønne» kostnader – men hvem skal betale?
Mer gjeld, naturligvis. Men det må også hentes inn mer penger. Fordi det er utenkelig å kutte i den oppblåste offentlige sektoren som er det politiske sentrums politiske grunnfjell. Byråkratene er de siste som skal ofre.
Le Pens sjansespill
Frankrike må spare inn 60 milliarder euro på budsjettet for å få balanse i statsfinansene. Så hvor skal penger hentes? Den sentrumsorienterte Michel Barniers svar var det omstridte budsjett for 2025, som tok sikte på å reformere folketrygden, en av de store postene på budsjettet.
Marine Le Pen krever flere endringer for å beskytte pensjoner og redusere gratis helsetjenester for ulovlige innvandrere. Som trolig ikke vil spare stort, men reduserer ventelistene. Barnier gikk lengre. Han ville gjeninnføre avgifter på elektrisitet, kutte i refusjoner for resepter og droppe indeksregulering av pensjonsutbetalingene.
Høyresiden gjorde det klart at han ikke får lov til å «ta fra de fattige og gi til offentlig sektor» – kall det «Robin Le Hood»-løsningen. Og venstresiden ville skjerme offentlig sektor. Men det monner ikke å flå enkelte ut-grupper. Derfor ville Barnier øke avgiften på elektrisitet: som alle bruker.
Forrige gang Emmanuel Macron prøvde å tyne mer skatt ut av drivstoff, kom svaret kom i form av de gule vestene i 2019. Bevegelsen kom av stigende drivstoffpriser, høye levekostnader og at en uforholdsmessig del av byrden av regjeringens skattereformer opplevdes å falle på middelklassen.
Å felle regjeringen er et sjansespill for Marine Le Pen. Det kan føre til hennes beste sjanse til makt til nå som leder av Frankrikes Nasjonal Samling (Rassemblement National – RN), som ble landets største parti i parlamentsvalget i sommer, med 32 prosent av stemmene.
Hun håper å tvinge frem enda et nyvalg og enda større oppslutning. RN-rådgiver Philippe Olivier blir sitert i BBC, der han sier at presidenten er «en fallen republikansk monark, som rykket frem med åpen skjorte og et rep rundt halsen mot neste oppløsning [av parlamentet]».
Lawfare
Men den harde strategien fra den nye høyresiden, øker det også sjansen for nye kriser. Dere skjønner. Mens parlamentet forhandler det vanskeligste statsbudsjettet siden 1970-tallet, er «lawfare» kommet til Frankrike.
Påtalemyndigheten ba onsdag retten om å finne Le Pen skyldig i underslag og gi henne en fengselsstraff på fem år – hvorav tre vil bli betinget. De ba også om en femårsperiode med manglende valgbarhet til offentlige verv. Alle forstår at det sistnevnte er det sentrale her:
Fordi Le Pen ligger an til å bli Frankrikes neste president, blir hun nå forsøkt fengslet for en brøde som er så vanlig i EU-parlamentet at det knapt ble påtalt inntil nylig: å bruke EP-betalte sekretærer til partiarbeid. Fem år i fengsel synes litt i overkant.
En lignende strategi ser vi også i Tyskland, som vil måtte ha valg i februar etter at regjeringen Scholz kollapset over indre splid om budsjettdisiplin kontra subsidier på elektrisitet, finansiering av krigen i Ukraina og kutt i offentlig sektor
En gruppe på 113 tyske lovgivere fra ulike partier har søkt å innlede saksbehandling for å forby ytre-høyrepartiet Alternativ for Tyskland (AfD), som ligger an til å få rundt 20 prosent av stemmene i det kommende valget og bli det nest største i parlamentet. Grunnlovsdomstolen vil avgjøre.
Hvorfor denne nye iveren etter å forby den politiske opposisjonen? Fordi de tjener på krisen. Som EU-kommisjonens leder Jean-Claude Juncker uttrykte det: «Vi vet alle hva som må gjøres, vi vet bare ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etter at vi har gjort det.»
Utfordringen for Tyskland, Frankrike og andre land er at det politiske systemet ennå ikke har funnet en løsning på ytterfløyenes vekst: Utestengelse av den nye høyresiden og den gamle venstresiden fører til at stadig mer umake partier presses inn i ustabile koalisjonsregjeringer.