Pålitelige Putin

Ukraina viser at mens vesten vakler er Russland forbilledlig forutsigbar i sin utenrikspolitikk.

Dagens Næringsliv 27.02.2014

I 1978 kjøpte familien Toje «The Gambler». Den ble fast inventar i bilens kassettspiller. På 70-tallet var skillet mellom underholdning og indoktrinering uklart. En ny kassett ble spilt uavbrutt til spilleren spiste båndet. Og Kenny Rodgers sang. «You got to know when to hold ’em» på vei ut av Audnedal; «know when to fold ’em» på Bastøyferja; «Know when to walk away» i Halmstad og «know when to run» gjennom München.

Kenny hadde innsett noe viktig om utenrikspolitikk. Det er ikke bare hva du ønsker å gjøre, men også når du gjør det og hvordan. Handlingsmønstre som i lang tid har levert de utenrikspolitiske varene kan brått slutte å virke. På grunn av endrede omstendigheter. Slik er det nå med Russisk diplomati. På få år har det gått fra utdatert til tidsriktig, uten egentlig å endre seg.

Tidsskriftet The National Interest kåret Vladimir Putin til vinneren av 2013. Blant seierne er spillet over Syria og Ukraina. I begge tilfeller har Russland langt på vei oppnådd sine målsetninger. Landets interessesfære er ikke lengre på vikende front. At Edward Snowdon søkte asyl i Russland og det storslåtte OL i Sochi har ytterligere styrket Russlands merkevare.

Vesten viser motvillig respekt for Russlands standhaftighet over Syria. Harvard-professor Stephen Walt hevder sågar at Putin reddet Obama fra et ydmykende nederlag i kongressen gjennom å vri fokus mot destruksjon av kjemiske våpen. Avvæpningstalen bandt USA til Assad-regimet. Avhendingen av det kjemiske arsenalet vil trolig forhindre vestlig intervensjon.

I et lignende diplomatisk spill forhindret Russland den planlagte foreningen mellom EU og Ukraina. Det var ventet. Ukraina er hjørnesteinen i Putins utenrikspolitiske kongstanke, Den eurasiske union. Putins ‘EU’ er ment å gjenforene den tidligere sovjetsfæren i et frihandelsområde formgitt etter EFTA.

I 2008 erklærte Moskva sin intensjon å bevare interessesfærer langs sine grenser som en del av en fempunkts utenrikspolitisk strategi. De resterende fire punktene var Russlands ønske om å unngå isolasjon og konfrontasjon, forsvar av folkeretten, og motvilje mot en «unipolar» verden dominert av Washington. I så måte har Dimitri Trenin rett når han skriver i Die Zeit at «russisk utenrikspolitikk mangler mange ting, men ikke klarhet».

Det var derfor ventelig at Russland ville motarbeide EUs halvhjertede forsøk på å knytte Ukraina til vesten. Alt i 2007 konkluderte European Council on Foreign Relations, en tenketank, hvorledes EU «oppfører seg som om den var underordnet en stadig mer selvsikker Russland».

De fikk rett da Europeiske land i 2008 blokkerte NATO-medlemskap for Ukraina. Slikt medlemskap har for andre land vært en nødvendig forløper til EU-medlemskap. Husk: Ukraina ble ikke tilbudt noe EU-medlemskap i 2013, bare en ullen tilslutningsavtale. Det var som å tilby en narkoman et selvhjelpskurs heller enn en behandlingsplass. I motsetning til Russland synes EU usikre på om de egentlig ønsker Ukraina som medlem.

Det er en utbredt myte i vesten at President Janukovitsj er Putins marionett. I realiteten har de to lederne funnet hverandre skuffende og upålitelige. Janukovitsj forsøkte å utvide sitt handlingsrom gjennom å sette EU og Russland opp mot hverandre. Han takket nei til EUs avtale, men han takket ikke ja til den eurasiske union, kun Russlands penger.

Janukovitsj spilte høyt og glemte et kritisk moment, nemlig folkeviljen. Etter hvert som protestbevegelsen vokste seg sterkere viste Moskva seg uvillige til å gripe inn, slik de antas å ha gjort under oransjerevolusjonen i 2004. Den andre inngriperen fra 2004, USA, holdt seg også på gjerdet.

Russlands evne til å styre utviklingen i Kiev blir ofte overdrevet. De har tilstrekkelig makt til å forpurre EUs planer, men ikke tilstrekkelig til å oppnå sine egne målsetninger. Dessverre innebærer det at den Ukrainske våren trolig vil bli ufullendt. Landet er dypt splittet. EU og Russland har i samarbeid skapt et ustabilt Ukraina på sine yttergrenser. Russland gjennom trangen til å overstyre og EU gjennom å ikke tilby noe egentlig alternativ til en tett og assymetrisk binding til Moskva.

Skillet mellom liberale internasjonalister og konservative realister er den kanskje viktigste bruddlinjen i internasjonal politikk i dag. Russland er den ledende eksponenten for en utenrikspolitikk som er grunnet i nasjonale interesser innenfor rammen av et internasjonalt system hvor staters rett til ikke-innblanding anses som hellig.

Det var kanskje derfor Erna Solbergs møte med statsminister Medvedjev i Sotsji fikk uventet høy temperatur. Den nye regjeringen brøt med de rødgrønnes gå-stille linje og tok opp menneskerettighetsspørsmål. Det står respekt av dette. Men timingen kunne vært bedre. Russerne reagerte omtrent på samme måte som vi ville ha gjort dersom et naboland hadde brukt OL på Lillehammer til å kritisere norsk hvalfangst.

Før trengte vi ikke å ta slike hensyn. Vesten bestemte tid og sted; hva som var problemet og hva som var løsningen. Ufokusert vestlig aktivisme blitt satt i skyggen av fokusert Russisk diplomati. Tydelige utenrikspolitiske målsetninger gjør Russland til en forutsigbar nabo. Norge bør bestrebe seg på å være det samme. En fare med ambisiøse utenrikspolitiske målsetninger på andres vegne kan være at begrensede ressurser gjør vårt engasjement uforutsigbart.

Etter 14 år ved makten er President Putin den mest erfarne lederen på den internasjonale scene. Og som The Gambler har han overlevd så lenge, nettopp fordi han vet å spille spillet.