Krisen i Europa feirer i år sin syv-årsdag og er således i skolemoden alder. Uregulerte finansmarkeder var barnets mor. Barndommen minner om hva Karl Marx advarte mot under rubrikken «kapitalismens iboende motsetninger»: Arbeidsledigheten stiger, lønningene faller og velferdsordningene beskjæres.
På tross av treffende analyse har ikke sosialismen opplevd noen renessanse i kjølvannet
av krisen, snarere tvert imot. Inntil Podemos. Boken «Den spanske sensasjonen
» av Lotta Elstad handler om møtet mellom et fremmedgjort folk og et lite trotskistisk parti, skjønt ‘bok’ er å ta hardt i.
Elstad har skrevet et langt essay. Teksten gis retning i undertittelen – «hvordan gjøre
venstrepopulisme i krisens tid». De 93 lettleste sidene handler om hvordan protestbevegelsen Indignados og 15. mai fant sammen i et politisk parti, ledet av en medievennlig akademiker med Jesus-hår.
Egentlig er dette historien om da den gamle venstresiden forsøkte å stjele den nye høyresidens klær. Populisme var et stygt ord. Det er lett å glemme nå som populisme har blitt «mainstream», nå som alle- de-andre-partiene-gjør-det. Boken tar mål av seg å
være en slags «kokebok» for venstrepopulisme, men mangler innsikt i Euro-sosialismens fortid. De tre «venstretabuene» som Podemos hevdes å bryte, virker dessuten fornuftstridige.
Når kombinasjonen av kader-tenkning, kulturkamp og fokus ut over arbeiderklassen fremstilles som noe nytt, overser Elstad at Podemos går ned en sti staket ut av Spinelli, Gramsci og Trotskij. Du leste rett. Høyrepopulistene lærte politisk håndverk av de
rødes bestefedre mens de røde var ute og spilte fotball uten å telle målene, eller hva nå slike gjør for å more seg.
Under Eurokrisen mistet de institusjonaliserte partiene grepet på velgerne. Euroen er pappaen til Podemos. Landene i euro-samarbeidet trenger fleksible arbeidsmarkeder fordi de ikke kan devaluere sine valutaer for å øke konkurranseevnen. I stedet må de drive «intern devaluering», gjennom å senke lønnskostnadene. De påfølgende konfliktene har
splittet venstresiden i «insidere», som tviholder på sine privilegier og de devaluerte kontraktsarbeiderne på utsiden.
I boken møter vi et populistparti som bruker aktivisme, omtrent som Tea Party-bevegelsen eller Génération Identitaire. De er bevisst medievennlige. Subkulturelle symboler anvendes flittig. De opponerer mot ting de misliker – fra «korrupte kaster» til «hyper-liberalisme» og bankfolk. Hvilken rolle spiller populismen? Podemos klarte kunststykket å gjøre venstreradikalisme spiselig og derfor er populisme progressivt.
Leseren lærer mye om Podemos’ stil, mens partiets politiske prosjekt forblir uklart. På tross av (eller kanskje på grunn av?) dette klatret partiet i meningsmålingene. Så satte nedturen inn. Partiets fiender besørget en serie «skandaler» om partiets lederskap og pengemenn. Podemos ligger i skrivende stund på nedgående 20 prosent før parlamentsvalget i november.
Elstad avslutter med å undre seg på om partiet vil bli en ‘game changer’ i europeisk politikk. Hun synes å lene seg mot et gråtkvalt «nei». Jeg tviler sterkt på at populisme kan gjøre venstreradikalisme populært i Norge. Lag en T-skjorte, oppkall en bar etter dem – spray navnet på lyktestolpene. Det vil uansett ikke gjøre noen forskjell. Podemos er en døgnflue og en distinkt spansk døgnflue.
Trykket i Stavanger Aftenblad MANDAG 18. MAI 2015