Vaklende atomdiplomati

Dagens Næringsliv

Trumps svar på ineffektivt atomdiplomati er ineffektiv alenegang.

De fleste utenrikspolitiske forskere, aktivister og embedsmenn er samstemte: USAs nei til å videreføre atomavtalen med Iran er idiotisk, talentløst. Problemet med denne analysen, er at den antar at Trump ikke er i stand til å forstå enkle årsakssammenhenger, at han er irrasjonell.

Det er naturligvis et fristende, men likevel forkjært, sted å starte. Statsvitenskapelig analyse forutsetter rasjonalitet. Hvis ikke, kan jo svaret på ethvert spørsmål være ‘kråkebolle.’ Saken er at Iran-spørsmålet blir bare sort-hvitt dersom vi ser bort fra sakens reelle kompleksitet.

Det første spørsmålet som må stilles, er om hvorvidt partene har samme syn på Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA)-avtalen mellom Iran og seks stormakter. Det har de ikke. Avtalen setter ikke stopper for Irans atomvåpenprogram, det er snakk om en utsettelse.

Da blir spørsmålet; er det mer eller mindre sannsynlig at Iran blir en atommakt når avtalen løper ut i 2026? Å løse opp sanksjonsregimet vil trolig styrke Iran økonomisk. Det kan gagne sittende regime, eller ikke. Siden fremtiden er ukjent, er utvist oppførsel alt vi har å gå etter.

President Obama uttrykte i sin tid håp om at JCPOA-avtalen ville inspirere Iran til å velge en annen fremtid, å være «mindre aggressive, uforsonlige og mer samarbeidende. . . i å løse problemer som Syria eller i Irak, eller å slutte å støtte Houthi-militsen i Jemen». 

Det er lite som tyder på at Iran er inne i noen metamorfose. Teheran er vinneren av USAs midtøstenpolitikk. Med diplomati, pengestøtte og våpenmakt har landet vunnet innflytelse i Jemen, Qatar, Irak, Syria og Libanon.  Iran utvikler også, i samarbeid med Nord Korea, interkontinentale missiler, raketter som kun gir mening for en atommakt.

Dette utfordrer en taus antagelse bak Obamas politikk, dette at Iran – gitt tid –  påny kan bli en støttespiller for Amerika. Brohodene Saudi Arabia og Egypt svekkes. USA er forunderlig populært blant vanlige iranere og styresmaktene er kapable og pålitelige, på sin måte.

Lite tyder på at Iran tenker i samme baner. President Trump har kritisert at atomavtalen ikke omfatter Irans rakettprogram, at våpeninspektørene ikke har fri tilgang til landets militære installasjoner og Irans militariserte utenrikspolitikk, som vanskelig kan leses som annet enn et forsøk på å etablere hegemoni i sjia-Midtøsten. Dette er legitime innvendinger.

En faktor, som ofte glemmes, er at Trump visste at avtalen ikke ville kollapse selv om USA trakk seg. Klimaavtalen i Paris viste det. Strategihøvdingen Lawrence Freedman påpekte nylig i The Times, at USA nå kan nyte fruktene av avtalen, uten å stå som medansvarlig.

Sett fra USA er nettopp dette trolig viktigere enn for Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Kina eller Russland. Landet har færre utsikter til å tjene store penger når sanksjonene svekkes. USA har lenge mistenkt at særskilt Europeerne er mer motivert av nye markeder enn av ikke-spredning. Nå sitter de som garantister for at et sterkere Iran ikke utvikler atomvåpen i 2026.

Selve annonseringen hadde bar de kjennetegn vi forbinder med Trumps utenrikspolitikk – teatralsk oppbygging av spenning omkring en beslutning som alt er fattet, ispedd forakt for eksperters advarsler og alliertes velmente råd. I tillegg selvbekrefter Trump sitt syn på internasjonal politikk som kaotisk og kynisk .

En annen motivasjon, er å ta livet av enda en av Obamas bedrifter som president. Det gjør det mulig å fortsette å hevde at forrige presidentadministrasjon ikke ivaretok amerikanske interesser – et viktig moment i Trumps folketaler og en bærebjelke i hans politiske prosjekt.

Trump leverte på et valgkampløfte da han trakk seg. Diane C. Mutz, statsviter ved University of Pennsylvania, hevdet nylig i en artikkel at en sentral årsak til at Trump vant valget var fordi amerikanere føler at deres status, nasjonalt og internasjonalt, er truet.

Barrack Obama har brutt tradisjonen hvor avgåtte presidenter er tause om etterkommerens virke. Han sa at Trumps håndtering av JCPOA «risikerer å ødelegge Amerikas troverdighet og setter oss i opp mot verdens ledende stormakter».

Han mener Trump «mister en avtale som oppnår – med Iran – det utfallet vi ønsker med Nordkoreanere.» Dette er et poeng som Trumps fortolkere har strevd med å finne svar på. Sett fra Nord-Koreas må JCPOAs skjebne dempe troen på bindende avtaler med USA.

Til dette svarer Trump-leiren at Obamas håndtering Nord Koras var preget av ønsketenkning.  Gjennom å true Pyongyang med atomkrig og sette spørsmålet nær toppen av USAs agenda med Kina, håper Trump å tvinge Kim Jong Un til å stake ut ny kurs. Det synes håpefullt.

De mer sannsynlige konsekvensene av at USA trekker seg ut av atomavtalen med Iran, er en svekkelse av Amerikas internasjonale anseelse, økt friksjon med dets allierte, tap av lederskap til rivaliserende stormakter og økt potensial for krig med Iran.