Dagens Næringsliv 15 Jun 2021
Norge trenger mer Storbritannia, mindre EU og et bedre forhold til Russland
Norges historie i fem epoker:
1380-1814: Koloni
1814-1905: Påtvunget union
1905-1940: Selvstyre
1940-1945: Okkupert
1945-2021: Selvstyre
Få stater har våknet etter 500 år i koma. Nasjonalsangen har rett: Det er et mirakel at Norge finnes. Grove feil er blitt begått. Vi mistet uavhengigheten fordi våre ledere ville leke stormakt. Vi ble hærtatt da våre ledere ikke så krigen komme. Vi hugget «Aldri mer 9. april» i sten, så vi ikke skulle glemme. Men vi glemte.
Norge har inngått en ny baseavtale med amerikanerne. Det er forståelig. Amerikansk nærvær er en snubletråd, en garantist for at NATOs artikkel 5 kommer i spill, skulle vi trenge den. Dessuten har ikke Stortinget villet betale for et forsvar som er i stand til å forsvare Norge. Det er den grimme sannhet.
En unyansert lesning? Kan hende. På den annen side: Vi har lest den samme rapporten igjen og igjen: Norske veivalg. Utredningene kommer sjelden helt frem til der den metaforiske veien deler seg. I villniset av nyanser, er konklusjonen oftest den samme: «Fremtiden er full av utfordringer».
Stortingsmelding 36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk var intet unntak. Norge ønsker mer Europa, mer multilateralisme, mer transatlantisme, mer klima, mer engasjement. Mer alt, i grunnen. Og likevel må Norge bytte selvråderett mot beskyttelse. Svake stater må ofte det.
De færreste småstater har ovstore ambisjoner. Det mest oppsiktsvekkende med norsk utenrikspolitikk, er at det er så mye av den. Ambisjonsnivået i Stortingsmeldingen ville passet like godt – bedre – for Europas mektigste stat, Tyskland.
Norge er et ulykkesutsatt land, i utenrikspolitisk forstand. Noe av problemet har vært et urealistisk selvbilde. Jeg vil si dette åpent, nå som skyene samler seg, nå som stormaktene ruster seg for krig, nå som institusjonene vi har investert så mye i svekkes. I slike tider er et kaldt blikk nyttigere enn takt.
Norge kan tidvis minne om en pensjonist som har en pose brødsmuler og som bruker hele dagen på å finne måker å gi dem til. Men det er en strategisk tanke bak utenrikspolitikken. Siden den sjelden ytres, kan den heller ikke kritiseres. La meg forsøke å trekke hovedlinjene:
NATO er innpakningspapiret den bilaterale bindingen til USA kommer i. Norge ønsker å avgrense denne bindingen til sikkerhetspolitikk og til våre nærområder. Amerikanerne krever nå mer for sine sikkerhetsgarantier. Norge har svart med å gi opp basepolitikken og later som om vi er for tanken om at NATO skal demme opp for Kina i Asia. Selv om vi er mot, alle i hop, fra Frp til SV.
Det har konsekvenser. Baseavtalen trigger Russlands latente mistro og nører opp under mistanken om at norsk utenrikspolitikk er Made in the USA. I nyere tid har Norges forhold til Russland ikke vært preget av dialog. Den forutsigbarhet vi etterstrebet under Den kalde krigen er ikke mer.
Historikeren Olav Riste påpekte at selv om Norge skiftet beskytter etter 1945, har Norge oftest fulgt vår gamle venn, Storbritannia, når de skilte lag med amerikanerne. Dette kommer av geografi og økonomi. Vi er liberale, frihandlende havmakter. Dessuten kan britene filtrere amerikansk innflytelse.
Når Storbritannia nå retter sin frihandelsimpuls dit veksten er, mot Asia, knytter Norge seg tettere opp til Tyskland. Det er nytt i nyere Norsk historie. For Norge er Berlin porten til EU. Unionen er Norges viktigste marked, viktigere de andre til sammen. Og Norge bytter igjen selvstyre, denne gangen mot markedstilgang.
Vi bruker de store pengene i utenrikspolitikken på bistand og multilateralisme. Tidvis er det vanskelig å se hvordan vårt engasjement passer med våre grunnleggende målsetninger. Det er bra å bidra til en bedre organisert verden. Det er likevel grunn til å spørre om pengene brukes der de har størst nytte for multilateralt samarbeid og norske interesser.
I dette bildet er det rom for endring. Norge bør søke å skape større forståelse for norske interesser i Washington ved å styrke vår egen forsvarsevne betydelig. I forholdet til Russland bør vi lære av Finland. Vi kom over ens med Sovjet, vi bør vi klare det med et mer demokratisk Russland.
Berlin er viktig, men London er viktigere – fordi britene er i samme situasjon som oss, mellom barken og veden – mellom USA og EU. Norge må innse at Europa er i ferd med å bli en utkant av verdensøkonomien, vi kan ikke legge alle våre egg i den kurven.
Vi bør være avventende til USAs geopolitikk vis-a-vis Kina. Kina er ikke Sovjet, det er uklokt å behandle dem som om de var det. I sum: Skyene samler seg der ute. Norge må prioritere i en verden der utenrikspolitisk ortodoksi oppskrift på irrelevans. Vi har bommet før, prisen var nær utslettelse.